Forsnakk deg ei

To forsnakkelser har preget norske twitter de siste døgnene.

Har du glemt 22. juli?!

Først ute var TV 2 som kom i skade for å skrive følgende:

Det er mer enn 10 år siden en person bosatt i Oslo er siktet for terrorvirksomhet på norsk jord.

Anklagene om å ha fortrengt Anders Behring Breivik flommet over på Twitter etter dette.

Men var det rimelig å tro at TV 2s journalister hadde glemt 22. juli?

En velvillig tolkning av det som ble skrevet var at Breivik ikke var bosatt i Oslo da han begikk angrepene 22. juli; det stemmer, han bodde på en gård i Rena for å sette sammen bomben han brukte i regjeringskvartalet.

Nøkternt kunne man kritisert dem for å skape en kunstig avgrensing for å skape et slikt "10 år siden"-poeng. 

#Emokratiet hadde andre tanker:

Det viste seg at en på desken hos tv2.no hadde misforstått noe TV 2s Kadafi Zaman skrev i et blogginnlegg, som var:

Zaman var en av journalistene som var tettest på 22. juli ved Utøya.

Det hele var altså en uskyldig glipp, hvor man kom i skade for å lage et litt rart poeng ut av at en veldig smalt definert ting ikke hadde skjedd på 10 år.

Ingen hadde #faktisk glemt 22. juli, men mange ønsket å la seg krenke som om man hadde det.

Ikke nevn Krigen



Så var det selvsagt Trumps pressetalsmann sin tur.

Sean Spicer kom i skade for å hevde at "selv Hitler brukte ikke kjemiske våpen" under 2. verdenskrig.

Emokratiets samlede respons kan sies å ha toppet seg med reaksjonen til Anne Frank Center:

Spicer prøvde å oppklare hva han mente, men rotet seg vekk i flere forsnakkelser.

Var det rimelig å hevde at Spicer drev med Holocaust-fornektelse og nektet for at Hitler gasset jødene?

De som kjenner litt mer til krigføringen som pågikk i 2. verdenskrig vet at det faktisk var forbausende at Hitler ikke brukte kjemiske våpen - mot de allierte.

Det er rimelig å anta at det var dette Spicer mente å henvise til, at i motsetning til Assad, så brukte ikke Hitler kjemiske våpen militært.

Spicers uttalelse var altså sympatisk med ofrene for Assads kjemiske krigføring, at selv Hitler holdt seg for god til å bruke kjemiske våpen på denne måten. At Hitler brukte kjemiske midler for å gasse ihjel jøder og andre sivile på en ikke-militær måte havner utenfor det han snakket om.

En skulle ikke tro at man kunne bli til de grader angrepet, harselert med og kritisert for å anklage en brutal diktator for å være verre enn Hitler, men emokratiet har en spesiell måte å totalt miste gangsynet.

Folkene som lar seg krenke av en vrangvillig tolkning av det Spicer sa om Hitler er de samme som sammenligner Trump med nazismen over en lav sko.

Det er altså ikke greit å si at den brutale diktatoren Assad gjør noe verre enn Hitler, men det er helt greit å sammenligne Trumps administrasjon med Hitler.

Er ikke emokratiet vakkert?

Konsekvensene av krigen mot forsnakkelser

Greit, emokratiet reagerer som hodeløse høns hver gang noen forsnakker seg; hva så?

I disse to tilfellene er det en rekke konsekvenser av at dette foregår.

I tilfellet TV 2, sitter en eller flere journalister igjen med å bli anklagd for å ha glemt Norges verste terrorangrep, til tross for at dette selvsagt er helt urimelig å tro og hevde. Slike virkelighetsfjerne og krakilske påstander gjør at pressen hardner til og ignorerer annen mer saklig kritikk. En slags "Ulv! Ulv!"-effekt; desto flere usaklige anklager, desto mer antar man at all kritikk er usaklig.

Det gir også vann på mølla for de ytterliggående menneskene i samfunnet som gjerne ønsker å fortrenge og slette 22. juli fra historien. Når man anklager toneangivende aktører som TV 2 for å drive med den slags, gir man disse menneskene en følelse av at de har støttespillere et eller annet sted.

Deres egne konspirasjonsteorier om at 22. juli egentlig ikke skjedde får ny næring av å få tro at TV 2 bistår deres versjon av historien.

I tilfellet Spicer, kan man veldig kjapt se det som en forlengelse av grunnen til at Trump klarte å vinne presidentvalget.

Svært mange mennesker kommer til å se disse smålige, absurde anklagene mot Sean Spicer og sympatisere med ham og Trump-administrasjonen. Det understreker Trumps gjentatte advarsler om at pressen er "fienden", at elitene i landet er ute etter å ta dem, med falske anklager og #fakenews.

Emokratiet har klart kunststykket å få meg til å sympatisere med udugelige Sean Spicer.

Dette inngår såklart også i den nevnte trenden med å sammenligne Trumps administrasjon med nazister, som svært mange i USA skjønner er historieløst tøv og får dem til å støtte Trump.

Man livnærer også nynazister ved å feilaktig hevde at Sean Spicer driver med Holocaust-fornektelse og en slags bagatellisering av Hitlers ugjerninger.

Nå vil disse ytterliggående gruppene innbille seg at de har en venn i Det hvite hus, at de har toneangivende støttespillere, at talsmannen til presidenten også er Holocaust-fornekter.

Trenger jeg påpeke hvor farlig det er å gi slike mennesker inntrykk av at de har støtte?

Jeg vet det er vanskelig, men vær kritisk til denne stadige "storm-i-vannglass"-utviklingen rundt hver eneste forsnakkelse (fra folk de politisk korrekte ikke liker) i det offentlige rom.

Det bunner ut i pressens behov for å skape harme for å tjene seg penger på klikk.

For resten av oss er det bare et gigantisk sluk av energi og tid som kunne vært brukt på å f.eks. diskutere hvordan vi skal få stanset Assad i å gasse ihjel befolkningen sin.


New York Daily News fortsatte fadesen på gårsdagens forside:



Neste: Emokratiet anklager Daily News for å ha "glemt" de resterende 3,3 millioner jøder som Hitler drepte andre steder enn i konsentrasjonsleirene.

Skulle nesten tro folk kjedet seg ihjel her i verden når de holder på sånn.

Redd påsken, fjern helligdagene



En tredel av nordmenn drar til fjells i påsken, og de aller fleste nordmenn feirer ikke påsken religiøst. Faktisk er det mange nordmenn som ikke kan noe særlig om påskens religiøse opphav til tross for at det står på pensum i skolen.

For nordmenn flest er påsken en feiring av overgangen mellom vinter og vår, helst med en kombinasjon av godt skiføre og solskinn.

Påsken er en bevegelig helligdagsperiode, og varierer fra år til år. Første påskedag kan være alt fra 22. mars til 25. april; en ganske upålitelig høytid å planlegge rundt, altså.

Med klimaendringene som foregår betyr det at det er store sjanser for at mer enn halvparten av påskeferiene fremover kommer til å bli ubrukelige hva det gjelder snø og skiføre.

Den norske tradisjonen for appelsin og Kvikklunsj i skisporet med påskesol er derfor utrydningstruet.

Dette kan vi gjøre noe med, samtidig som vi bygger et mer liberalt samfunn som respekterer at alle har sine egne tradisjoner og religiøse høytider.

Helligdager til feriedager

Lov om helligdager og helligdagsfred fastsetter 8 bevegelige kristne hellidager som kan falle på hverdager: skjærtorsdag, langfredag, 2. påskedag, Kristi Himmelfartsdag, 2. pinsedag, 1. og 2. juledag, og 1. nyttårsdag.

De 3 sistnevnte kan man dog argumentere har hedenske/sekulære koblinger, så la oss si at vi strengt tatt har 5 kristne helligdager som kan falle på hverdager på den offentlige kalenderen i Norge.

Kan vi ikke bare fjerne disse 5 helligdagene og overføre dem til feriedager, slik at alle får 30 feriedager i året?

Da kan de som ønsker å feire en kristen påske ta ut ferien disse dagene, mens resten av oss kan feire "påske" da vi får mest uttelling for de nasjonale tradisjonene vi er blitt vant med.

Nordmenn med andre livssyn kan da bruke disse 5 ekstra feriedagene til sine egne høytider.

Vi ville da hatt et system som tilrettelegger for alle, ikke bare for (tradisjons)kristne.

De som er redd for at "påsken" forsvinner av den grunn må huske på at vi har et konsept som heter fellesferie, og at man i forbindelse med dette også anbefaler når arbeidstakere bør få fri resten av året.

For å ivareta nordmenns påsketradisjoner bør vi velge et mer fast og gunstig tidspunkt for å ta denne ferieperioden.

En feiring av vinterens slutt

Hvis vi skal bestemme "påskeferie" på samme måte som fellesferie, når burde vi ha den?

Vårjevndøgn, en slags offisiell dag da dagene begynner å bli lengre enn nettene igjen, faller på 20. eller 21. mars. De tidligste påskene vi kan ha per i dag faller rundt 22. mars, det er kanskje litt i tidligste laget.

En annen offisiell hendelse er omstilling til sommertid, som skjer siste søndagen i mars, altså søndagen i uke 12 eller 13.

Vårjevndøgn faller i uke 12, siste mulige kristne påskedag faller i uke 16/17; tar man høyde for klimaendringer så kan man skimte et slags optimalt snitt på ca. uke 14.

Hva om vi bare sier at påskeferien anbefales tatt ut uken som følger søndagen man stiller om til sommertid?

(Sommertid er egentlig et avleggs konsept, men vi får ta det en annen gang.)

Da får vi en pålitelig påskeferie hvert år, for de som ønsker å feire den, som ikke er for tidlig eller for sent mht. påskesol og skiføre.

Hvis vi ikke gjør noe, kommer årets trauste påske til å bli mer av normalen fremover.

God påske, snø eller ei!

Klassekampens falske nyhet skapte nikabpanikk

"Islams nye fjes i Norge" slo Klassekampen fast på forsiden sin 28. mars om den nikabkledde Leyla Hasic i Islamsk Råd (IRN).

NTB fulgte etter og sendte ut overskriften: "Kvinne i nikab er Islamsk Råds nye fjes"; NRK diltet etter.

Dagbladet: "Kvinne i nikab er Islamsk Råds nye fjes utad"

Nettavisen: "Kvinne i nikab er Islamsk Råds nye ansikt uttad".

TV 2: "Hun er Islamsk Råds nye fjes".

VG: "Nikabkledde Leyla Hasic er Islamsk Råds nye fjes".

Men dette stemmer altså ikke; Hasic er ikke ansatt for å være talskvinne for organisasjonen, men administrasjonskonsulent internt i organisasjonen.

Like etter nyheten om Faktisk, et samarbeidsprosjekt mellom flere norske mediehus for å faktasjekke, klarer altså et nærmest unisont norsk pressekorps å sende ut en i beste fall misvisende overskrift om Islamsk Råd, i verste fall ren løgn.

Klassekampen skriver at Hasic har fungert i stillingen siden februar, men Islamsk Råds "nye fjes" har altså gått hele Norge hus forbi i over en måned.

Ja, eller så er hun kanskje ikke IRNs nye fjes, likevel.

Ifølge stillingsbeskrivelsen Klassekampen oppgir (senere funnet på nett) er det helt tydelig at "ansikt utad" ikke er en del av jobben.

Kritikken som har haglet mot IRN basert på dette falsum fremstår derfor veldig underlig.

Greit med ulovlig diskriminering?

Leyla Hasic var utvilsomt kvalifisert for denne jobben på et rent saklig grunnlag. Skulle Islamsk Råd ha avvist hennes søknad fordi hun går med nikab?

Ville ikke det vært ulovlig diskriminering?

Den eneste måten man kunne hatt en saklig innvending mot ansettelsen av Hasic til denne stillingen er om hun skulle... være organisasjonens ansikt utad. 

Å drive kommunikasjonsarbeid i offentlighet mot andre mennesker ansikt-til-ansikt hadde selvsagt krevd at Hasic ikke kunne jobbe i stillingen med nikab. Det er dog ikke det denne stillingen går ut på.

Er det derfor man fant opp "ansikt utad"-påstanden, fordi man da kunne unngå å be IRN om usaklig diskriminering?

Klassekampens ingress på forsiden lyder: "Leyla Hasic er ansatt av Islamsk Råd blant annet for å drive kommunikasjonsarbeid og være brubygger til storsamfunnet." Det står ingenting i stillingsbeskrivelsen til jobben Hasic har fått at hun skal fungere som "brobygger til stosamfunnet" - det står i formålsbeskrivelsen av IRN som helhet.

Er det slik at en arbeidsgiver i Norge kan nekte en kvinne som går med nikab jobb selv om det ikke er til hinder for å utføre jobben?

Hvis ikke, hva er igjen av denne saken?

Går ekstremistenes ærend

Denne hodeløse reaksjonen på ansettelsen av Hasic oppnår det motsatte av det man hevder man ønsker.

Ekstremistene vil peke på saken og si, hva var det vi sa, nordmenn hater oss, vi får ikke lov å skaffe oss jobb engang som praktiserende muslimer.

Hasics tidligere uttalelser og virksomhet tyder på at hun ønsker å skape slike motreaksjoner, at hun ønsker å bli et mål som blir beskutt av storsamfunnet.

Det dyrker offermentaliteten blant en del muslimer.

Tenk om storsamfunnet hadde latt være å blande seg opp i dette, og at Islamsk Råds medlemmer selv hadde kommet frem til at de ikke ønsket at Hasic skulle være en del av organisasjonen? Da kunne ikke ekstremistene skyldt på noen andre enn muslimer.

Dersom Hasic hadde blitt brukt som talskvinne ut mot storsamfunnet, kunne man også legitimert at utenforstående skulle blande seg i at IRN har ansett henne til å drive med slik virksomhet.

Det fremstår nå som om Kulturdepartementet hoppet på IRNs årsmøtevedtak om å godkjenne Hasics ansettelse til å legitimere en planlagt tilbaketrekkelse av statsstøtten de var tiltenkt, som ledd i stortingsvalgkampen.

Kulturdepartementet gav ikke Klassekampen kommentar, men til NTB kommer både de og Frp's innvandringspolitiske talsmann med uttalelser i en sak som ikke kunne vært koordinert bedre som valgkamputspill.

Hmmm.

Se bak sløret

Er Hasic et offer for muslimske mørkemenn? Nei, det er hun selvsagt ikke. Hun har konvertert til Islam, etter å tidligere ha vært opptatt av helt andre ting, f.eks. å være med i missekonkurranser.

En trenger ikke være psykolog for å skjønne at prosessen Hasic har vært gjennom er tegn på at det skjer ting i livet hennes som gjør at hun har valgt denne retningen.

Fremfor å hyle i kor om nikab bør man kanskje ta en titt på hvorfor kvinner som Hasic går inn i denne rollen midt i livet? Hva er det hun vil, hva er det hun vil oppnå, er dette egentlig et skrik om hjelp?

Kaklehønsene i media (som på under en uke har skrevet over 300 artikler om denne saken) har nå sørget for kun en ting: at Hasic går dypere inn i hva enn hun holder på med og blir en martyr for andre som faktisk kan være en fare for samfunnet.

Jeg må også le litt av dem som legitimerer heksejakten på Hasic med at hun har luftet konspirasjonsteorier om 11. september; som om ikke toneangivende kommentatorer og vår egen statskanal har gjort det samme. 

Bitch, please.

Vi trenger jo ikke "fake news" i Norge; markedet er allerede mettet.

Hvem, hva og hvor er norske "fake news"?

Dagbladet, VG, NRK, NTB, IBM og andre aktører samarbeider nå med plattformen Faktisk, og formålet med den er å:

...  faktasjekke det offentlige ordskiftet og avdekke falske nyheter som sprer seg i det norske samfunnet. 

Da har jeg to spørsmål:

  1. Hva er Faktisk sin definisjon på "falske nyheter"?
  2. Hvem, hva og hvor er norske "falske nyheter"?

13 definisjoner

Helge Øgrim forsøkte å kartlegge hva definisjonen på "falske nyheter" er og kom fram til hele 13 forskjellige.

Nyhetsredaktør Karianne Solbrække, som skulle forsvare seg mot kritikk for TV 2s feilaktige sak om Sylvi Listhaug og Mahad-saken, kom opp med følgende definisjon:

-- «Fake news» er bevisst og overlagt løgn. Det er oppdiktede historier som spres av for eksempel russiske nettroll. 

Problemet med mange av disse definisjonene er at de lett kan ramme de etablerte medienes innhold.

TV 2s nyhetsredaktør definerer det som "bevisst og overlagt løgn". Det er ikke rent sjeldent at en journalist skriver en sak de vet er feil, fordi de ikke ville la fakta komme i veien for en fin historie de ønsket å fortelle.

Det er f.eks. mye som tyder på at TV 2 visste, eller burde ha visst, at Listhaug ikke hadde noe med den saken å gjøre. Er ikke det da "bevisst og overlagt løgn" å formidle noe de antagelig visste ikke stemte, og dermed "fake news", i følge deres egen nyhetsredaktør?

Her må Faktisk komme frem til en ordentlig definisjon de skal jobbe etter. Jeg regner med at de ikke mener at deres kolleger i de etablerte mediene kan anklages for å være "falske nyheter".

Fienden er angitt, men eksisterer den?

Jeg har en rekke ganger bedt allmennheten fortelle meg hvem som visstnok driver med falske nyheter i Norge.

Hvilke "falske nyheter" er det mediene mobiliserer mot med Faktisk?

Her har jeg ennå ikke fått noen gode svar, til tross for at jeg har fristet med pengepremie.

I januar skrev Aftenposten på lederplass at falske nyheter er en ekte utfordring, uten å vise til et eneste eksempel som er relevant for Norge.

NRK sleit med å finne noe annet enn anti-MDG grupper på Facebook, og norske satirenettsteder når de spurte rundt.

Kulturministeren har bedt Medietilsynet om å kartlegge omfanget av et problem som det tilsynelatende ikke ser ut til å være noe særlig bevis for at finnes i noe vesentlig omfang her til lands.

I følge Retreiever/Atekst, har begrepene "fake news", "fakenews" og "falske nyheter" dukket opp i til sammen ca. 3000 norske artikler siden begynnelsen av 2017.

Pressen snakker mye om det -- men hvor er det i Norge?

Har pressen rett og slett dannet seg en Emmanuel Goldstein -- en falsk fiende -- for å gi inntrykk av at den offentlige samfunnsdebatten trues av noe annet enn deres egne feilaktige dekning?

Jeg tror faktisk pressens mange feilaktige, løgnaktige, emokrati-matende oppslag er den egentlige utfordringen.

"Falske nyheter" gir dem en unnskyldning til å distrahere oss fra dette enkle faktum.

#ettminutt om Ben Carson

Den tidligere republikanske presidentkandidaten Ben Carson, Trumps nye boligminister, fikk hard medfart for uttalelser om at slavene som kom til USA var innvandrere.

Dagbladets papirutgave kommer med følgende stikk til Carson:

Ben Carson, boligminister i Trump-administrasjonen, har omtalt slavene i USA som «immigranter». Synd for dem at Trump ikke satt ved makten da og kunne nekte dem innreise.

NRKs Anders Brekke dekket saken for NRK.no i går, og kom med følgende stikk:

Det tok ikke lang tid før flere begynte å påpeke at slavene neppe kom til landet frivillig.

Demokratene, amerikansk presse (se f.eks. CNN), den svarte interessegruppen NAACP og mange andre stilte seg bak kritikken av Carson for å ha sagt at slavene var innvandrere.

Den britiske avisen The Guardian vekket harmen hos leserne sine med overskriften "Ben Carson incorrectly suggests African slaves were 'immigrants' to US".

Og når man ser på uttalelsen til Carson, skjønner man hvorfor folk reagerer.

Her er uttalelsen fra Carson som har skapt alle reaksjonene:

America was not always easy. It wasn't always easy for new immigrants, certainly wasn't easy for those of African heritage who had not come here voluntarily and yet in their own way were immigrants themselves.

I tillegg har Carson fått kritikk for å hevde at slavene drømte om en bedre fremtid for sine barn:

... but like you they no doubt found inspiration in all those who had come before them and they were able to muster faith that here in American they might build a better life and give their children something more just as so many have come here in search of a dream.

Her er noen av reaksjonene:

Her kan du selv se Carson komme med disse utrolig krenkende uttalelsene om slaver som innvandrere:

bMq79Bz8yS4

Ja, eller Barack Obama, da, som sa akkurat det samme 15. desember 2015, uten reaksjoner fra pressen. Det er hans sitater jeg har brukt innledningsvis i dette innlegget.

Og hvorfor reagerte de ikke da Obama sa det? Fordi det ikke er noen motsetning mellom ordene "slave" (som har innvandret til et land) og "innvandrer"; selvsagt innvandret slavene til USA, selv om dette ikke var frivillig.

Carson nevnte til og med at slavene kom til landet i bunn av slaveskip. Men fakta betyr ingenting for de som leter etter muligheter til å fremstille folk de misliker i et dårlig lys.

Det tar #ettminutt å se hvor partiske og lite troverdige pressen er.

Listhaug tar inner­svingen på emokratene om stats­borger­skap

Fagmiljøene har talt: forslaget til Frp-motstanderne (SV, Ap, SP, V, KrF, MDG) om at statsborgerskap kun skal tilbakekalles ved dom var dårlig gjennomtenkt og løser ingenting.

Listhaug har nå sendt ut et brev med argumentene til fagmiljøene (UDI, UNE, Domstoladministrasjonen) og kommet med egne forslag til hvordan man kan forbedre prosessen som Mahad Abib Mahamud og andre gjennomgår.

Forslagene til Listhaug hjelper folk som Mahad mer enn emokratene i de andre partiene!

Å flytte vedtakene i slike saker til domstolene vil ikke garantere noe annet utfall, det får vi muligens snart se i Mahad-saken dersom retten mener UDI gjorde et gyldig vedtak.

Vi er alle forferdet over dagens system, ikke fordi sakene vedtas i første instans hos UDI, men fordi Mahad har integrert seg i Norge i 17 år. Slik loven er i dag kan ikke retten ta stilling til om det er forholdsmessige grunner til å forkaste vedtak i slike saker, de kan kun ta stilling til om UDI gjorde et gyldig vedtak.

Emokratene har altså kokt sammen et forslag som ikke løser noe som helst og bare skaper andre problemer, mens Listhaug kommer med forslag til endringer som hadde hjulpet Mahad.

Ifølge Dagbladet foreslår Listhaug:

  • at man skal beholde statsborgerskapet inntil man ev. ikke anker saken videre til UNE eller retten; da hadde Mahad fortsatt vært statsborger i dag
  • at slike saker skal avgjøres av nemdsmøte i UNE, ikke bare en avgjørelse fra nemdleder dersom man anser det som lite tvil i saken; her hadde nok ikke Mahad fått noe bedre posisjon enn i dag, men det kunne hjulpet i andre saker
  • at det kan gjøres en forholdsmessighetsvurdering om tilbakekallingen av statsborgerskapet, f.eks. alder på saken o.l; da hadde Mahad fått en lett seier i retten, og UDI hadde trolig droppet vedtaket i første instans, fordi saken er såpass gammel

To av Listhaugs tre forslag hadde altså utgjort en vesentlig forskjell i situasjonen til Mahad dersom de hadde vært implementert.

Forslaget til emokratene i de andre partiene hadde ikke hjulpet Mahad i det hele tatt.

Når fagmiljøet nå står på samme side som Listhaug, har Arbeiderpartiet fått kalde føtter og sier at de skal revurdere saken (mens Ap's Helga Pedersen dobbeltkommuniserer noe annet, som hun pleier).

Innspillene til Listhaug er bedre enn dagens lovverk, og bedre enn emokratene i de andre partiene sitt forslag, men ingen av dem endrer det mest grunnleggende problemet: at man skal måtte gå rundt i uendelig tid og lure på om UDI banker på døren.

Hvis emokratene vil redde seg inn igjen, kan de vurdere å slutte seg til forslaget mitt: å fjerne tilbakekall av statsborgerskap helt, og stramme inn kravene/kontrollen for å få statsborgerskap.

Den eneste grunnen til at Arbeiderpartiet ikke skulle ville gå med på forslaget mitt og altså gå lenger enn Listhaug i å hjelpe folk som Mahad, er at de... egentlig har en ganske lik holdning til innvandringspolitikken som Frp.

Arbeiderpartiet kan gjerne motbevise det og gå til venstre for Listhaug i denne saken ved å støtte mitt forslag.

Men det tør de nok ikke.

Stang, ikke Sandberg, bør styre skuta til Listhaug

Sylvi Listhaug har besluttet å overlate statsrådansvaret sitt til Per Sandberg, nestlederen i Frp og fiskeriminister.

- Forskjellige raser, religioner og kulturer må ikke blandes hvis vi skal ha et harmonisk samfunn i Norge, sa Sandberg i 2003, og det er lite som tyder på at han har endret mening om dette.

Sandberg egner seg åpenbart ikke til å ta over ansvaret for dette feltet.

Listhaug har Fabian Stang som statssekretær, en godt likt politiker som ikke er en splittende figur på innvandringsfeltet; hvorfor ikke trekke på ham i denne permisjonsperioden?

Frp krever selvsagt at vervet overlates til en annen Frp-er; det hadde blitt rabalder blant partimedlemmer og støttespillere dersom hun gav det vekk til Høyre.

Hvis Listhaug i det hele tatt har et ord med i spillet her, bør hun tenke litt bredere enn sitt eget parti, og kanskje på sitt eget renommé.

Jeg undrer også på hvorfor Erna Solberg -- og Kongen -- går med på dette.

Listhaug har fått mye ufortjent skitt kastet hennes vei, av både pressen og andre politikere. Hun har faktisk ikke ordlagt seg på samme måte som Sandberg gjør og har gjort, til tross for at mediene ofte prøver å fremstille det slik.

Det går an å forsvare Listhaug som innvandringsminister; det går ikke an å forsvare Sandberg.

Fabian Stang virker som et mer pragmatisk valg, fremfor å overlate skuta til brannfakkelkaster Sandberg med dobbelt statsrådansvar.

Sandberg ut; Stang inn.

Da Clinton ble lurt av norsk "fake news"

Hvis norske medier hadde vært opptatt av Hillary Clintons e-postskandale, ville de oppdaget en morsom liten sak om Norge!

1. juni 2012 var Hillary Clinton på offisielt besøk i Norge, for å drøfte arktisk samarbeid og klima.

Innen ettermiddagen fikk Clintons medarbeidere panikk, avslører en e-postutveksling det amerikanske utenriksdepartementet har offentliggjort.

Assistent Amira Valliani har dårlige nyheter å fortelle Director of Policy Planning, Jake Sullivan. Hun sakser en sak fra "Aftenposten English":

HILLARY SNUBS JONAS ON SVALBARD
What's next --Article V?

Saken fra "Aftenposten" hevder at Jonas Gahr Støre hadde fått støtte fra Assistant Secretary of State Philip Gordon på et NATO-møte måneden før i en betent diplomatisk strid med Russland vedrørende Svalbardtraktaten.

Clinton nektet å uttale seg om traktaten på en pressekonferanse tidligere denne dagen, noe "Aftenposten" hevder ble mottatt som en fornærmelse i Norge, siden de skal ha fått støtte fra Gordon tidligere.

En norsk analytiker siteres på at å ikke støtte Norge på dette er som å ikke støtte Artikkel 5 av Atlanterhavspakten (at et angrep på et NATO-medlemsland er å anse som et angrep på alle).

"Aftenposten" siterer deretter en ambassadetalsmann, Patrick McDermott, på at Clinton forsnakket seg på pressekonferansen og at USA selvfølgelig støtter Norge i striden med Russland.

Clintons møte i Norge var tilsynelatende kommet på avveie.

Krisemaksimering fremfor googling

Jake Sullivan steiler og gir medarbeiderne sine det glatte lag:

Guys --what gives? First, who authorized McDermott to speak? Second, Phil, why didn't this come up in prebrief? Third, how are we going to fix?

Syv minutter senere videresender han saken fra "Aftenposten English" til sjefen "H" -- utenriksminister Hillary Clinton.

FYSA -- we're working this. This just posted in English-language rag, Aftenposten English.

Men hadde Clintons medarbeidere googlet navnene i artikkelen, hadde de fort skjønt at det var ugler i mosen.

Som jeg fikk bekreftet av en medarbeider i Aftenposten, har Aftenposten English, eller kjent som "News in English", vært nedlagt siden 2008.

Forfatteren av artikkelen? Ingen ringere enn fotballstjernen Tore Andre Flo. Analytikeren fra den ikke-eksisterende "Centre of Peace and Security Studies in Bergen"? Ole Gunnar Solskjær.

Den angivelige forståelsen mellom Støre og Gordon på NATO-møtet kan man ikke finne noe om i norske avisarkiver -- det er antagelig oppspinn.

Hillary Clintons stab har rett og slett latt seg lure av en forfalsket norsk nyhetssak.

Det har ikke lykkes å finne ut hvor bløffen kommer fra; søk etter tekst fra den angivelige saken returnerer bare e-posten lagt ut av amerikansk UD.

Enten så er det snakk om satire som har gått for langt, eller så er det muligens snakk om såkalt counterintelligence, et utenlandsk forsøk på å lure amerikanske embetsfolk.

Ja, kanskje det er russerne som står bak, sakens kjerne handler jo om Russland.

En ting er iallfall sikkert: bløffen fungerte, iallfall en stund.

Fjern tilbake­kall av statsborger­skap

I helgen skrev jeg et forslag til endringer i Statsborgerloven, i kjølvannet av Mahad-saken.

Hovedsakelig dreier forslaget seg om å fjerne muligheten for å tilbakekalle et statsborgerskap grunnet uriktige opplysninger.

Representantforslaget fra SV, V, Ap, SP og MDG om å fjerne UDIs vedtaksmyndighet om slike tilbakekall og flytte avgjørelsen til domstolene skaper flere problemer enn det løser, noe Domstoladministrasjonen påpekte forrige uke.

Det kan virke som det eneste behovet representantforslaget løser er å gi asyladvokatene mer arbeid og la Frp's motstandere flekke tenner mot Listhaug ved å frata henne UDIs vedtaksmyndighet i slike saker.

Mahads sak skal opp i retten 21. februar, og der er det ingen garanti for at han vinner frem. Dvs. kan Mahad, etter 17 år i Norge, fortsatt ende opp med å forlate landet til tross for at han mener han er statsløs.

Forslaget fra Frp's motstandere løser ingenting, det bare flytter problemet lenger vekk fra Listhaug.

Mange har snakket om å innføre en foreldelsesfrist for slike saker, siden det virker håpløst for mange at man etter 17 år skal kunne miste statsborgerskapet sitt og med det et helt liv man har dannet seg i landet.

Statsborgerloven har allerede en innebygget foreldelsesfrist hvis man fjerner muligheten til å tilbakekalle statsborgerskap grunnet uriktige opplysninger.

§ 7 første ledd bokstav e i loven krever følgende for at en person skal kunne få statsborgerskap i Norge:

har til sammen syv års opphold i riket i løpet av de siste ti årene, med oppholdstillatelser av minst ett års varighet, opphold i en eller flere søknadsperioder medregnet i syvårsperioden

Vi har definert et krav om minst syv års oppholdstid i løpet av 10 år i Norge for å anses som tilstrekkelig knyttet til landet.

Burde ikke syv år holde for å avgjøre hvorvidt en person har gitt riktige nok opplysninger til å gi dem et statsborgerskap?

Ved å gjøre vedtak om statsborgerskap permanent og irreversibelt flyttes ansvaret og alvoret til denne opprinnelige avgjørelsen fremfor å gi staten uendelig tid på å få en "do-over".

§ 7 første ledd bokstav a vil da bli spesielt avgjørende for sånne som Mahad, der loven krever følgende for å få statsborgerskap:

har klarlagt sin identitet, jf. femte ledd

Fremfor at UDI skal ta fra noen statsborgerskapet fordi de plutselig mener at de ikke har gitt korrekte opplysninger om sin identitet, må UDI heller være sikre på at de har gitt korrekte opplysninger for å gi dem statsborgerskap.

I tilfeller som Mahads vil UDI da nekte dem statsborgerskap inntil de har tilstrekkelig klarlagt sin identitet; reglene for dette bestemmes ved forskrift.

UDI, UNE og domstolene vil da få mindre å gjøre; rettssikkerheten til den som mister statsborgerskapet sitt bortfaller som en problemstilling siden det ikke lenger vil kunne skje; forvaltningen vil måtte prioritere en grundigere saksbehandling tidligere i prosessen.

Vi bør heller stille strengere krav og rutiner til å gi noen statsborgerskap til å begynne med enn å legge opp til at man kan frata det i uendelig tid fremover.

Når staten innvilger et statsborgerskap, skal alle parter kunne være trygg på at denne avgjørelsen er korrekt og endelig.

Meningsløs moralsk panikk om Mahad

Domstoladministrasjonen avla onsdag 8. februar en smackdown mot de som har ivret for å innføre en lovendring i kjølvannet av Mahad-saken.

Domstolene ble ikke konsultert før representantene Skjelstad (V), Holmås (SV), Greni (Sp), Henriksen (Ap), Andersen (SV), Arnstad (Sp), Hansson (MDG), og Grande (V) forfattet sitt forslag om å endre loven, noe Trine Skei Grande senere har sagt at de gjorde pga. Mahads sak.

Disse politikerne har altså laget et lovforslag basert på en enkeltsak uten å forhøre seg med dem de vil gi ansvaret i slike saker.

Domstolene kommer med en rekke innvendinger mot dette forslaget:

  • "Dette vil medføre at domstolenes funksjon endres fra å være kontrollerende til å være utøvende."
  • "En endring av denne rollefordelingen, som har lang tradisjon i norsk rett, vil kunne medføre en svekkelse av tilliten til domstolene i denne type saker og til norsk rettsvesen generelt."
  • "Når domstolene blir tillagt full prøvingsrett i statsborgersakene, medfører det en risiko for at bevisbildet blir mindre bearbeidet enn om saken hadde vært gjennom en grundig klagesaksbehandling i UNE."
  • "Det er likevel grunn til å anta at kostnadsøkningen i domstolene vil bli større enn innsparingen i UNE."
  • "Dagens desentraliserte domstolstruktur er ikke rustet til å tåle en slik belastning"

Sist men ikke minst, påpeker Domstoladministrasjonen noe som har gått meg og andre forbi:

Politikerne bak lovforslaget har feilrepresentert innholdet i en NOU for å underbygge sin sak.

Straffen som ikke var en straff

Et utdrag fra NOU 2015:4 siteres på at "Tap av statsborgerskap må generelt anses som en alvorlig straffereaksjon", og de argumenterer for at man derfor må overføre vedtak om dette fra UDI til domstolene, som behandler strafferettslige spørsmål.

Problemet er jo bare at de har sitert dette ut av sammenheng, og NOU-en sier spesifikt om saker som Mahads:

Tap av statsborgerskap for disse handlingene skiller seg vesentlig fra for eksempel tilbakekall av statsborgerskap som følge av at statsborgerskapet er ervervet på bakgrunn av uriktige opplysninger. For de sistnevnte tilfeller skyldes tilbakekallet at vedkommende aldri skulle hatt norsk statsborgerskap dersom innvilgelsen av statsborgerskapet hadde vært basert på korrekte opplysninger. Tap av statsborgerskap som følge av tjenestegjøring i fremmed militær styrke eller ved skade på nasjonens vitale interesser har et helt annet utgangspunkt. I disse tilfellene foreligger det ikke noe uriktig eller straffverdig ved ervervet av statsborgerskapet. I stedet begås handlinger i ettertid som ikke er relatert til statsborgerskapet, men som likevel kan lede til tap av statsborgerskap. En slik reaksjon vil typisk utgjøre en strafferettslig reaksjon fordi myndighetene reagerer med å frata borgere rettigheter eller goder som ikke står i et årsaksforhold til handlingen eller som på annen måte har nær sammenheng med handlingen.

NOU-en avviser altså at straffebegrepet kan brukes i tilfeller som Mahads, fordi tapet av statsborgerskapet står i et årsaksforhold til handlingen, altså det å ha ervervet statsborgerskapet på falskt grunnlag. Dette i motsetning til der man taper statsborgerskapet som følge av tjenestegjøring i fremmed militær styrke eller skade på nasjonens vitale interesser, som skjer etter innvilgelse og uten sammenheng med statsborgerskapet.

Flere som burde vite bedre gikk ut og hevdet at det likevel var en straff i saker som Mahads.

Advokatfullmektig Paul Joakim Sandøy:

Kommentator Morten Myksvoll:

Stortingsrepresentant Sveinung Rotevatn:

Da de ble henvist til straffeloven og statsborgerskaploven, hvor det går frem at det i denne type sak ikke anses som en straff, ble det stille.

Ulovlig å gjøre Mahad statsløs?

Denne NOU-en påpeker noe annet som har blitt feilrepresentert:

Dette følger av en naturlig språklig forståelse av ordlyden i både Europarådskonvensjonen av 1997 og i FN-konvensjonen av 1961 om begrensing av statsløshet. 1961-konvensjonen artikkel 8 sier i likhet med 1997-konvensjonen artikkel 7 at tap av statsborgerskap ikke skal føre til statsløshet med mindre statsborgerskapet er ervervet på feil grunnlag.

Stortingsvara og profilert advokat John Christian Elden gikk høyt ut på banen og hevdet at det var "ulovlig å gjøre noen statsløs" i situasjoner som Mahads, som fikk mange oppslag i media.

Thorbjørn Jagland kastet seg på og sa at man ikke kunne gjøre dette og henviste til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Det stemte altså ikke -- EU-konvensjonen har et unntak for nettopp saker som Mahads, der statsborgerskap er ervervet på falskt grunnlag.

Alle disse aktørene -- stortingsrepresentantene som fremmet forslaget, og de som støttet det; kommentatorer; jurister og "eksperter"; en tidligere statsminister; og alle som ukritisk gjentok det disse sa -- spredte alternative fakta som altså ikke stemte overhodet.

Det er rett og slett flaut å se hvordan mange har latt seg lure og levd i en alternativ virkelighet fordi de synes synd på Mahad!

Man kan ha empati uten å være ukritisk.

hits