Derfor stemmer jeg på Hillary Clinton

Nå er det offisielt: Høstens presidentvalg i USA står hovedsakelig mellom Hillary Clinton og Donald Trump, med Gary Johnson som joker.

Vanligvis pleier jeg ikke å konkludere med hvem jeg skal stemme på før mye senere i valgkampen, etter å ha hørt begge kandidatene argumentere for seg og forklare hva de har tenkt til å gjøre for landet fremover.

I 2016 kan jeg allerede nå melde at jeg har bestemt meg for å stemme på Hillary Clinton.

Det gir meg derimot ingen glede å stemme på Hillary Clinton; jeg stemmer mest imot Donald Trump. Som man ofte sier i USA, kommer jeg til å holde meg for nesen mens jeg stemmer på Clinton.

Jeg er enig med tidligere New York-guvernør Michael Bloomberg i at Clinton er det riktige og ansvarlige valget - denne gangen. I 2020 tviler jeg på at vi får se Clinton stille til gjenvalg, som 73-åring, etter fire lange år som president. Vervet tar voldsomt på helsen, noe Clinton allerede har slitt med.

Og i 2020 har man forhåpentligvis kommet frem til bedre kandidater å stille opp med etter dette flammende sirkuset av et valgår.

Donald Trump har rett og slett ødelagt mye av min interesse for å følge med på amerikansk politikk, tro det eller ei.

Der Clinton muligens ikke vil føre den politikken jeg liker, vet jeg at hun vil ha for det meste kompetente folk rundt seg til å styre på en nokså ansvarlig måte, litt som Obama. Clinton og Obama sammen har rotet til veldig mye, spesielt utenriks, men man kan ikke si at man står ovenfor en krisesituasjon på hjemmefronten, til tross for en lang rekke problemer.

Gary Johnson er heller ikke et alternativ for meg, fordi selv om han er mer liberal etter min smak, går han alt for langt ut i periferiet og ender opp ytterliggående liberal, altså uansvarlig. Johnson vil for eksempel fjerne alt av skatt og erstatte det med en slags moms, med visse unntak for basisvarer - dette er ikke holdbar eller ansvarlig politikk.

Donald Trump tenker tilsynelatende bare på hvordan han skal få mest oppmerksomhet i pressen, hva han sier og gjør er ikke så nøye så lenge det oppnår dette ene målet.

Klart, dette kan være Trumps strategi for å vinne valget, og at han etterpå meisler ut pragmatisk politikk på det ene og andre området. Dessverre er hans historie som forretningsmann et ganske godt tegn på at han ikke vil lykkes med noe særlig her heller. Han er vant med å vinne viljen med rå makt og penger, noe som ikke vil fungere i Kongressen, faktisk.

Å stemme på Trump i 2016 ville vært som å stemme på Obama i 2008 - å stemme på populistisk svada i håp om at noe godt kommer ut den andre enden.

Dessuten er ikke Trumps populisme, kontra Obamas, noe for en oppegående, utdannet, reflektert person. Med Obama kunne man si at han lovet ting han visste han ikke kunne holde, at det var lettvint og hult, at han ikke kunne forene folk rundt seg, men at han likevel mente godt.  

Med Trump er det et endeløst mas for å spille på folks verste sider, å velge den mest lettvinte og ødeleggende løsningen i en hver situasjon, og å aldri ta noen vanskelige valg. USA skal lages "great" igjen, tilbake til et USA som ikke lenger finnes, som ikke lenger kan fungere slik, en fantasi av episke proporsjoner.

Trumps populisme er faktisk det verste fra Bush og Obama, og enda mer fra langt ut på den nasjonalistiske og autoritære siden.

I den grad Clinton driver med populisme er det mer i retning av politisk korrekt svada - som jeg misliker veldig sterkt men som likevel har en god mening bak. Trumps motsvar på dette er ikke bare politisk ukorrekt - det er også upolitisk ukorrekt.

Skal noe være politisk ukorrekt, må det også være upolitisk korrekt!

Clinton kommer for eksempel til å fortsette å late som kvinner rundstjeles på arbeidsplassen, til tross for at disse påstandene for lengst er tilbakevist. Hun har likevel hodet på riktig plass, til tross for at jeg mener fokuset blir helt feil og kan komme i veien for å jobbe med faktiske problemer for kvinner.

Trump tilbyr løsninger som ikke er løsninger på noe som helst, men som bare vil gjøre vondt verre. Dessverre krever det en viss politisk forståelse for å innse dette, noe mer enn bare følelser som sinne, frustrasjon og avmakt.

Skal jeg si noe som helst pent om Trump, må det være at han er uredd og uavhengig - han kan streife innom å si noe som noen burde ha sagt for lenge siden og få mye oppmerksomhet rundt det. Problemet er at han som oftest bare sier det for effekt, ikke fordi han tror på det han sier, ikke fordi han kommer til å følge det opp.

Hva med hemmeligholdet og løgnene til Hillary Clinton?

Jeg blir ofte kritisert fordi jeg prøver å se strengt logisk på ting som er følelsesmessig vanskelig å forholde seg til, f.eks. rasisme.

Poenget mitt er å ikke henge seg opp i å fordømme folk, men å prøve å forstå hvorfor folk gjør som de gjør, forstå de underliggende årsakene, slik at man kan jobbe med disse.

Det mest lettvinte i verden er å fordømme andre - det er langt vanskeligere å forstå og lære av det.

Gjennom hele Clintons e-postskandale og de mange løgnene hun har fortalt i ettertid, er det ganske tydelig hvorfor det ble slik.

Clinton er - etter mange år i politikken og groteske, usaklige angrep fra den ene og andre kanten - blitt i overkant paranoid. Det er selvsagt svært beklagelig at hun har blitt det, det er ikke sunt å være slik, men det går an å forstå det.

Samtidig ønsket Clinton å jobbe på en smidigere måte enn de offentlige IT-systemene som var satt opp tillot henne å gjøre. Dette er absolutt ingen unnskyldning for å gjøre det hun gjorde - sette opp en egen privat epostserver i huset sitt og forbigå alle mulige sikkerhetskontroller - men det går an å forstå hvorfor det ble sånn.

Med det politiske klimaet slik det er blitt i USA, og Bernie Sanders lurkende i bakgrunnen, så Clinton ikke for seg noen annen strategi enn å lyve om det som hadde skjedd og hale ut tiden. Hun visste at FBI ikke kom til å tørre å anbefale en tiltale mot henne, til tross for at det er gode og saklige argumenter for å gjøre det.

Det gjør Clinton til en kynisk og kalkulerende politiker som lyver for å opprettholde sin mulighet til å påvirke politikken.

What else is new? Det har jo også Obama gjort.

Donald Trump trenger ikke ha en vesentlig grunn til å lyve engang, han gjør det hver eneste dag om bagateller for å vinne dagens nyhetskarusell.

Skal jeg ha en løgner i Det hvite hus, vil jeg iallfall ha en som vil føre en noenlunde ansvarlig politikk og styring av landet.

At amerikansk politikk og presidentvalget har blitt redusert til dette er dessverre blitt et sørgelig faktum.

Akkurat det kan ikke jeg gjøre noe med, jeg må gjøre det beste jeg kan ut av situasjonen.

Derfor må jeg stemme på Hillary Clinton, og håper at nok amerikanere også gjør det for å unngå Donald Trump som president.

Obama har rett om "sex-shaming"

14. juni ble det avholdt en White House Summit on the United States of Women.

President Obama sa følgende om forholdet mellom menn og kvinners sexliv:

Vi må endre holdningen som straffer kvinner for deres seksualitet, men gir menn en klapp på skulderen for sin.

Selv om vestlige samfunn er relativt likestilte mellom menn og kvinner, og kvinner har vært frigjorte seksuelt i mange tiår, er dette fortsatt en utbredt problemstilling.

Jeg tror grunnen til at problemet vedvarer er en kobling til menns psyke - til menns stolthet.

Først la meg definere hva jeg mener med "sex-shaming": å få en person (vanligvis en kvinne) til å skamme seg for hva de har gjort seksuelt.

(Og jeg avviser begrepet "slut-shaming", da det inneholder et premiss om at personen er en "slut".)

La meg også definere hva det ikke er: å mene at det er positivt å være relativt uerfaren. Det er helt greit å mene.

Problemet oppstår når man forsøker å tvinge sin mening om sex over på andre, og få dem til å skamme seg basert på egne moralske retningslinjer.

Hvorfor gjør så noen menn dette i likestilte samfunn?

Jeg tror det handler om frykt og skam.

Noen menn blir usikre på seg selv i møte med en kvinne som har mye seksuell erfaring.

Det er utrolig lett å frykte å ikke nå opp til "de andre", at kvinnen har gjort ting de ikke kan gjøre like godt eller bedre, at noen de kjenner har vært sammen med kvinnen og at det blir pinlig.

Frykten for at andre er bedre, frykten for å ikke strekke til, frykten for å ikke være "mann" nok.

Frykten for å ikke klare å holde en kvinners interesse fordi en ikke er erfaren nok selv.

Dette tør ikke mange menn som kjenner på dette innrømme, hverken overfor seg selv eller andre. 

I talen til Obama er han innom noe relatert til dette, at samfunnet har holdningen om at gutter skal være barske, at de ikke skal gråte og være myke (les: være åpne om følelser).

Her må både menn og kvinner ta hver sin del av skylden. "Nice guys finish last" er ikke helt uten rot i virkeligheten. Kvinner og menn bør ikke straffe menn for å være åpne om følelser.

Denne onde sirkelen må brytes.

Jeg tror at dersom kvinner skjønner hva dette i en del tilfeller går ut på - at mannen er usikker på seg selv - så kan man hjelpe dem endre holdning.

Kvinner må også rett og slett nekte å skamme seg i møte med dette, og være klar på at de ikke har noe å skamme seg for.

Dette er ikke kvinnens problem; problemet er opp i hodet på mannen.

Jeg vet dette av erfaring; jeg har selv slitt med å være redd for dette.

Kjære menn: dere må slutte å frykte.

Dersom en kvinne med mye seksuell erfaring gjør deg ukomfortabel, kan du enten droppe å ha noe med henne å gjøre (den lette veien ut), eller så kan du endre holdning (utvikle deg personlig).

Å prøve å få kvinnen til å skamme seg slik at du føler deg bedre fører absolutt ingenting godt med seg. Får du kvinnen til å skamme seg for det hun har gjort, vil hun ikke føle seg respektert og verdsatt.

Hun vil heller ikke respektere deg; tvert imot.

Menn bør avvise denne frykten, for den er irrasjonell og skaper bare usikkerhet i dem selv.

Det er vanskelig, det krever mot og tålmodighet, men det er fullt mulig.

Når en mann forsøker å skamlegge en kvinne for hennes sexliv kan det handle om å unngå å føle skammen av å ikke være "mann" nok selv.

Drit i skammen, kjære mann, den er bare i hodet ditt. 

Åpner du sinnet, åpner du muligheten for å treffe og bli kjent med herlige mennesker.

Esbati kalte folk rasist? Det har vi ikke sett!

Magnus Marsdal (t.h.) har jobbet for Manifest Tankesmie siden 2009. Ali Esbati (t.v.) var med å starte Manifest, og var deres daglige leder 2013-2014. Marsdal og Esbati har begge jobbet for Klassekampen.

Marsdal og Esbati er gode venner.

De siste dagene har Ali Esbatis venner forsøkt forgjeves å forhindre budskapet i tegningen fra å komme ut: at Ali Esbati opptrer skittent i den offentlige debatten ved å stemple folk rasister, helt uten grunnlag.

Derfor har de nå tydeligvis bestemt seg for å prøve strategien The Big Lie: late som de ikke vet at Esbati driver på sånn, og kalle det løgn.

Marsdal skriver følgende i VG (som forøvrig ikke nevner noe om koblingene mellom Esbati, Marsdal, Manifest):

Bloggeren George Gooding langer ut mot «Esbatis mangeårige drittslenging mot alt og alle han ønsker å unngå en reell debatt med». Uten sitat, bevis, eksempler. Anklagene gjentas. Uten bevis. Løgnen vokser. Blir til sannhet.

Og han har rett i én ting. Jeg gadd ikke dokumentere dette i innlegget mitt. Grunnen til dette er at det blir som å dokumentere at himmelen er blå. 

(Jeg spurte en svenske som er godt kjent med Esbatis metoder om han hadde en katalog over eksempler på dette fra Sverige. Hans respons: "Bruk den svenske telefonkatalogen, bør stemme med ca. 90%". Slapp av Marsdal, det er en spøk. Basert på sannheten.)

Men siden Marsdal er såpass uredelig, og denne Store Løgnen er så umiddelbart enkel å motbevise, så sier jeg:

Challenge accepted.

Den "fiktive" inspirasjonen for satiretegningen

Vi kan jo bare begynne der Esbati sist slapp, med NRK.

I et Facebook-innlegg anklaget Esbati NRK for "rasistisk propaganda". Lenken fungerer ikke, fordi Esbati har i ettertid slettet det. 

Dessverre kopierte en venn av Esbati opp hele innlegget på sin Facebook-vegg, som han også prøvde å slette - men Google husker.

Esbati skrev:

Jag försöker undvika att dela rasistiska propagandaklipp, även när de sägs vara från public service. Men det här klippet, som faktiskt är från (norsk) public service, vill jag ändå dela som ett intressant och minnesvärt exempel på hur propaganda/moralpanik fungerar idag.

Sånn, da har jeg allerede motbevist Marsdals latterlige forsøk på løgn. 

Men hva har vi her? I samme slettede innlegg, er det flere Esbati ville bruke r-ordet om:

I morse diskuteras följaktligen hur man ska "unngå svenske tilstander" i Norge, tillsammans med hatpropgandisten Syvli Listhaug från rasistiska Fremskrittspartiet, som idag är "integrationsminister".

Hele Frp: rasister. Ville Marsdal gått så langt i å beskrive Frp?

OK, så da må vi finne noen andre tilfeller der... Nei vent litt, Esbati har mer fra dette ene innlegget!

Men senare, när intervju kan genomföras en bit därifrån, "förklarar" Sanandaji för det ivrigt lyssnade teamet, att det nu är "stamregler" som gäller i områden som Husby. Denna "förklaring" är förstås helt bisarr, och språkbruket bygger på och återskapar rasistiska fantasier.

Tino Sanandaji, en kurdisk-svensk økonom og forfatter, sprer "rasistiske fantasier" i intervjuet med NRK. Esbati kaller ham "demagog" også, for ordens skyld.

Hva sier du Marsdal, er alt dette bare en fantasi jeg har kokt opp for å ta Esbati?

En kan bare lure på hvorfor Esbati og hans venner prøvde å slette det.

Du skal ikke tåle så inderlig vel...

Ser du, Marsdal, grunnen til at jeg sier at Esbati forsøpler debattklimaet med barnslige og hule anklager om rasisme er... fordi det er det han gjør.

Det vet jeg utrolig godt, fordi han har gjort det en rekke ganger mot meg.

På Twitter kan en i skrivende stund søke opp 24 tweets som Esbati har sendt til meg.

I 4 av 24 tweets anklager Esbati meg for rasisme, direkte og indirekte.

Nothing to see here!

Åja, jeg glemte at Marsdal sa at det ikke fantes bevis for Esbatis drittslenging, ikke bare når han har kalt folk rasist.

Her anklager Esbati meg for å drive med "fascistisk trolling":

(Jeg gjorde feilen å påpeke at en svensk journalist hadde kokt opp en konspirasjonsteori mellom YouGov og Sverigedemokraterna.)

5 av 24 tweets er direkte personangrep som kaller meg rasistisk eller fascistisk, mer enn 20 %!

Men vi kan jo ikke stoppe der, hva med en såkalt subtweet?

Hva med Richard Dawkins, han er da rasist?

Eller Ayaan Hirsi Ali?

Er det nok nå, Marsdal?

Eller vil du høre litt fra vår kunnskapsminister fra 2013?

DET MEST problematiske med Ali Esbatis innfallsvinkel er at han selv benytter radikalismens grep, trolig uten å reflektere over det selv: Han vil lese enhver konflikt inn i den store kampen, og gjøre alle politiske spørsmål om til slag i den episke krigen mellom fascismen og det gode. Han skriver som om ethvert politisk spørsmål om innvandring eller flerkultur, indirekte er et ledd i den ideologiske striden med massemorderen og terroristens ideer. Dette er radikalismens grep fordi det hever all politikk, alle politiske spørsmål, opp til et nivå hvor de må forstås i lys av den ene store kampen.

Lite har endret seg siden 2013.

Esbati kjemper fortsatt Den Store Kampen, der stadig fler er Rasistene som han kjemper imot.

Jeg vet ikke hvordan det ble sånn, eller når det startet.

Men Esbati og vennene hans kan ikke nekte for at det har skjedd.

Det hjelper ikke å prøve å slette det etterpå.

Et varslet karakterdrap



Det siste døgnet har vi virkelig vært vitne til hvordan tilstanden er i den norske samfunnsdebatten vedrørende temaet rasisme. Fortsatt bedre enn Sverige, men mange aktører ivrer etter å innføre svenske, Esbati-lignende tilstander her til lands.

Da jeg ble invitert til Dagsnytt 18 mandag 23. mai for å snakke om Esbati-tegningen, visste jeg veldig godt hva jeg gikk til.

Først så skulle det bare være meg og Mímir Kristjánsson som diskuterte denne saken. Fra venstresidens garde er han vanligvis en av de mer fornuftige og saklige; jeg har tidligere diskutert USA-valg med ham på TV.

Senere får jeg derimot beskjed om at den litt folkesky tegneren bak det hele, Thomas Knarvik, også skulle være med. Spennende!

Men...

- Tegneren sier selv at Esbati-tegningen er rasistisk, hva tenker du om det? blir jeg spurt av en NRK-medarbeider på telefonen.

Jeg kommer til å bli forsøkt hengt ut til tørk, tenkte jeg umiddelbart.

Innlegget mitt om denne saken er langt, det drøfter mange aspekter, og - som vanlig fra meg - høyst nyansert. Hvis man vil vrenge, feilrepresentere og ta meg ut av sammenheng, så er det enkelt. Det får så være, jeg vil være grundig.

Aldri i innlegget skriver jeg at man ikke kan oppfatte tegningen som rasistisk.

Jeg sier derimot at mange av argumentene som har blitt brukt til å si at man åpenbart og entydig må forstå tegningen som rasistisk - med et rasistisk budskap - åpenbart er feil.

Min oppfatning av tegnerens motiv var følgende:

1. Han måtte bruke et virkemiddel som han visste Esbati og andre kom til å kalle ham rasist for. Å tegne afrikanere som aper er en velkjent og historisk form for rasistpropaganda. Apetegninger er også et tvetydig konsept, siden det også stadig brukes til å latterliggjøre og satirisere offentlige personer - som Esbati.

2. Tegningens underliggende (og iøynefallende) budskap er å kritisere Esbati for å rasiststemple alle som kommer i hans vei, og på så måte slenge dritt - som aper gjør - om andre. Akkurat som aper bruker dette som en forsvarsmekanisme for å unngå kamp med andre aper, bruker Esbati rasistkortet som en måte å unngå en reell debatt om en rekke politiske temaer han er redd for å tape.

3. Budskapet beviser seg selv når Esbati, nok en gang, kaller tegneren for rasist for å unngå å snakke om hans kritikkverdige oppførsel i samfunnsdebatten.

I dette ligger det åpenbart at noe av poenget av tegningen er å lure Esbati (og andre) utpå til å stemple det rasistisk, ellers hadde ikke det blitt noen sak, og Esbati hadde ikke blitt sur og bevist budskapet. (Mímir spør hvorfor Knarvik ikke tegnet ham som papegøye; hadde noen reagert da? Selvsagt ikke.)

De som er ute etter å stemple og "ta" folk, vil ikke se nyansen mellom å bruke virkemidler som kan mistenkes som rasisme, og å bevise et ikke-rasistisk poeng om det å misbruke "rasisme".

Og det var det som var planlagt å skje på Dagsnytt 18: å ta meg.

Dagen etterpå skriver Mímir følgende:

De som nå står i skammekroken er ikke provokatøren Knarvik (hvor lavpannet han enn måtte være), men alle de som brukte hele helga til å blånekte for at tegningen hadde noe med rasisme å gjøre. Selvsagt spiller tegningen på rasisme. Tegneren selv bekrefter det, og hans forklaring av motivet bekrefter det enda en gang. Den enorme kreativiteten som ble lagt inn i å konstruere argumenter for det motsatte, framstår nå i et underlig lys.

Jeg er selvsagt en av de han sikter til.

Bygget på et falskt premiss

Ved starten av innslaget på Dagsnytt 18, legger programlederen det opp på denne måten til Knarvik:

- Det er altså mange som sier at denne tegningen er grovt rasistisk. Og det er du egentlig litt enig i selv?

Ledende spørsmål; vær så god, Knarvik:

- Ja på et banalt nivå, hvis man leser den på et banalt nivå, så er den rasistisk. Den har klare referanser satiremessig, kunsthistorisk.

Veldig kjipt at "hvis man leser den på et banalt nivå" er med i setningen. For Mímir iallfall.

Knarvik er ikke ferdig med å ødelegge det kommende angrepet på meg:

- Men jeg har ønsket å gjøre det stikk motsatte.

D'oh!

Knarvik forklarer da hvordan han ble inspirert av at en kvinne i Iran ifjor ble dømt til 12 års fengsel for å tegne iranske politikere som aper.

Det ligger altså et skjult budskap om ytringsfrihet i bruken av apen, med kobling til Esbatis iranske bakgrunn. Samme budskap ligger i tegningen hans som visualiserer det en mann ble dømt for å si om Haddy N'jie på Facebook, for å protestere mot straff for til og med forkastelige ytringer.

Mímir lar det ligge, det passer ikke med angrepet han har planlagt mot meg.

Så kommer det:

- Nå stiller det alle de som har forsvart denne tegningen som ikke rasistisk de siste dagene i et sinnsykt rart lys at tegneren sitter ved min side og innrømmer at det spiller på rasisme, det stiller jo George i et spesielt lys.

Knarvik forsøker å bryte inn:

- Nei, da tar du feil.

Mímir kjører bare på videre.

For å virkelig gjøre dette tydelig, supplerer Knarvik med følgende senere i diskusjonen:

- Når jeg ser Mímir her også umiddelbart ta tak i at jeg selv sier at dette er rasistisk, så sa jeg at på et lavere nivå, hvis man ser rent emosjonelt på det komparative, man ser umiddelbart tegningen og får konnotasjonene og hele historien.

Midt inn i dette bryter programlederen inn for å prøve konkretisere hva Knarvik prøver å si, men ender opp med å bistå angrepet til Mímir:

- Tegningen er rasistisk, men du er ikke rasist.

Knarvik avslutter:

- Løfter man det opp, ser man at dette overhodet ikke har noe med rasisme å gjøre.

Først nå får jeg komme til orde, og introduseres med følgende "spørsmål":

- Du har dummet deg ut, sier Mímir Kristjánsson, i forsvar av tegningen.

Jo, takk for at jeg fikk komme.

Men dette visste jeg jo kom til å skje. Jeg var klar for det, og jeg blir gjerne med på det igjen. Man må ta verden som den er. Det er en utfordring.

Jeg visste bare ikke at en rød tråd gjennom store deler av innslaget skulle føre til å legge opp til å drite meg ut.

Er det en viktig del av saken, meg? Jeg synes ikke det, men det synes visst Mímir.

Dagsnytt 18 sa til meg, og de må ha sagt det til Mímir også, at tegneren selv mente tegningen var rasistisk; det var premisset de la opp til.

Knarvik selv avviser dette flere ganger der og da - men både Mímir og programlederen holder seg til opplegget likevel. 

​(Jeg regner med at Dagsnytt 18 misforsto Knarvik og at resten ble følgefeil.)

Mímir fortsetter å hevde det dagen etterpå. Og det er ganske leit, fordi jeg trodde Mímir var bedre enn Esbati.

Han, Esbati og alle de andre skal derimot vite at dette ikke kommer til å fungere.

Rasisme bekjempes ikke ved å stadig anklage flere for å være rasister eller rasistiske svermere.

Jeg tar med meg noe Mímir sa i debatten: jeg skal bruke mer tid på å få frem alternativer til denne ødeleggende måten å motarbeide rasisme.

For eksempel å lytte, til alle, og prøve å forstå hverandre, uansett hvor ubehagelig det virker der og da.

Og legge vekk det primitive behovet for å føle seg overlegen andre ved å bryte dem ned.

For det er jo akkurat det rasistene gjør.

Kan jeg stjele din rasistiske byrde?

Jeg innleder dette med følgende erklæring: Jeg, George Gooding, of sound body and mind, erkjenner at det finnes rasisme her i verden, at muslimske innvandrere til Norden utsettes for rasisme, og at det er viktig å motarbeide slike rasistiske holdninger. Jeg erkjenner at Ali Esbati har hatt en tøff fortid, at han utsettes for rasistisk sjikane og at han i likhet med Hadia Tajik ikke bør oppleve dette. Jeg erkjenner at man må være varsom med omtalen av etniske minoriteter, og at ytringsfriheten bør ta hensyn til historiske fenomen knyttet til rasistiske fremstillinger av disse.

En ny rasismedebatt har blusset opp etter den relativt ukjente satiretegneren Thomas Knarvik tegnet den profilerte svensk-iranske politikeren og samfunnsdebattanten Ali Esbati som en ape.

Tegningen, med tittelen "Apenes konge", viser Esbatis hode på en apekropp, med en bildetekst som repeterer "Ni er rasist, ni er rasist".

Esbati og flere andre, mest av alt MDG-politikeren Eivind Trædal, har omgående stemplet tegningen rasistisk. SV-politikeren Snorre Valen har også meldt seg på debatten.

Bakgrunnen for tegningen er Esbatis nyeste rasismeanklager, denne gangen mot NRK for nyhetsinnslag fra Rinkeby i Sverige, som viser problematiske tilstander i områder med høy andel innvandrere.

På Facebook svarer Esbati på tegningen ved å gjenta rasismeanklagene mot NRK, og en bredere anklage om aksept for rasistiske holdninger blant norsk presse og samfunnselite. Han vever også inn rasismeanklager mot en annen svensk-iransk politiker i Moderaterna, Hanif Bali.

Hvis du ikke kjenner til Ali Esbatis virke, har du kanskje allerede nå skjønt tegninga om hans måte å engasjere seg i det offentlige ordskiftet.

Listen av de Esbati har anklagd for rasisme er rimelig lang, for å si det mildt. Ved flere anledninger har han anklagd vedkommende for det samme, uten noen rot i fakta.

I sitt lange svar om tegningen, drøfter Esbati aldri hvorfor han mener tegningen er rasistisk, men fletter den inn i en "nazi-tradisjon" av hatpropaganda. Vanligvis prøver ikke Esbati å forklare hvorfor noe er rasistisk, han konstaterer bare at det er det, og slipper dermed argumentere for seg.

Eivind Trædal og Snorre Valen forsøker i det minste å argumentere hvorfor de mener det er rasistisk å tegne en profilert svensk-iransk politiker på måten Knarvik har gjort.

Hvem er det historiske offeret for apetegninger?

Trædal og Valens forklaring, gitt på Twitter, Facebook, i VG og i Klassekampen, går ut på at tegningen føyer seg inn i den kulturelle historien der mørkhudete har blitt fremstilt som aper i karikaturtegninger, og må derfor anses som rasistisk.

- Tegninga går inn i en tradisjon av framstillingen av ikke-hvite som undermennesker og ville dyr, aper som ikke kan styre sin seksualitet og kroppsfunksjoner, skriver Valen hos VG.

Ved utfordringer om denne fremstillingen, har Trædal anklagd kritikerne sine for "kulturell analfabetisme", fordi de visstnok ikke kan noe om den rasistiske historien bak slike tegninger.

La oss begynne med det vi alle kan være enige om: den kulturelle historien for rasistiske karikaturtegninger av folk som aper.

I flere hundre år har afrikanere blitt fremstilt som aper, både i dagligtale og karikaturtegninger av forskjellige slag. Det fortsetter den dag i dag, med f.eks. afrikansk-amerikaneren Barack Obama som målskive.

Konseptet har sitt direkte opphav i unnfangelsen av rasismebegrepet, knyttet til Darwins evolusjonsteorier og de rasistiske raseteoriene som vokste ut av det. Av den grunn er det ikke mulig å rive dette løst fra det historiske faktum at dette ble forbundet med afrikanere.

Raseteoriene som ble utviklet gikk ut på at afrikanere var f.eks. mellomleddet fra aper til resten av menneskeheten, eller at afrikanere var nærmere i slekt med apene enn andre homo sapiens.

Altså, klassisk rasisme: tanken om at "den afrikanske rase" var underlegen andre mennesker.

Etter Hitlers herjinger ble de aller fleste etter hvert enige om å forkaste denne tankegangen, fordi den er fullstendig feil og meningsløs.

Trædals anklage om "analfabetisme" rundt denne åpenbare kulturhistorien bunner ut i en anklage om at kritikerne hans er uvillig til å gjøre et beleilig hopp i logikken for å passe rasismepåstanden han har bestemt seg for.

Ali Esbati er hverken "mørkhudet" eller afrikaner, han er en lyshudet perser.

Hvordan kan Trædal da mene at en apetegning av Ali passer inn i en historie som tilhører afrikanere, som har bært det som en byrde i alle år?

Jo, dette har Trædal et lettvint svar på: rasister i dag gjør ingen forskjell på afrikanere, mørkhudete, muslimer eller ikke-vestlige innvandrere generelt. For rasister er disse "samme ulla".

For de enkleste av rasister stemmer dette selvsagt. Hva har så det med satiretegner Knarvik og Esbati å gjøre, avsender og mottaker? Aksepterer de begge et slikt rasistisk premiss? For enkelhets skyld antar vi at Esbati ikke er en slik rasist.

Knarvik gjør antagelig ikke forskjell på afrikanere og iranere, han heller, svarer Trædal. Å tro noe annet er å tolke Knarvik "velvillig".

La oss nå notere at Trædal selv på Facebook og Twitter har sagt at han ikke kjenner Knarvik og ikke kjente noe til ham før denne tegningen dukket opp.

Hvordan vet Trædal da hvorvidt Knarvik gjør forskjell på afrikanere og andre etniske minoriteter?

Det gjør han selvsagt ikke, utover at han allerede har bestemt seg for at Knarvik er rasist, og jobber etter motsatt bevisførsel.

Her støter vi på litt sirkulær logikk. Knarvik tegner Esbati som ape fordi han ser på ham som en afrikaner, og det vet vi fordi Knarvik er rasist, og det vet vi fordi Knarvik ikke gjør forskjell på afrikanere og iranere, og det vet vi fordi...

En kort rundtur på Wikipedia viser derimot at Knarvik har vært i Kenya og drevet med et kunstprosjekt der. Videre har han fått en bok av religionskritiske tegninger destruert av et forlag fordi den inneholdt islamkritiske tegninger.

Knarviks akademiske bakgrunn, kunstskole i Firenze, elev av Odd Nerdrum, student ved Statens kunstakademi, skriker heller ikke akkurat Pegida. Det gjør heller ikke en av hans viktigste inspirasjoner, Charlie Hebdo.

Så bortsett fra at Trædal trenger en beleilig unnskyldning til å få lov til å plassere Esbati inn i en historisk kontekst han overhodet ikke tilhører, hvor er beviset for at Knarvik er den som plasserer han der ved å ikke gjøre forskjell på muslimer og afrikanere når han skal tegne satire?

Heldigvis for Trædal er Knarvik litt menneskesky og fikk Facebook-profilen sin fjernet fordi noen rapporterte tegningene hans. Et taust vitne passer best når dommen er klar på forhånd.

Apropos iranere og afrikanere...

La oss dra innom litt mer kulturell historie, siden Trædal er så opptatt av å mene at hans kritikere ikke behersker dette.

Perserne, som så mange andre store sivilasjoner gjennom tidene, var involvert i den afrikanske slavehandelen. Helt frem til 1930-tallet hadde perserne afrikanere som slaver, drøye 70 år etter Abraham Lincoln begynte å avvikle det i USA.

Den dag i dag bruker iranerne en skikkelse i blackface som underholdning ved nyttår.

Det iranske samfunnet har på ingen måte tatt et oppgjør med sitt bruk av afrikanere som slaver, i motsetning til amerikanerne (som fortsatt jobber med saken).

Det er forståelig at Esbati føler seg utsatt som en muslim i disse tider. Kan Esbati bare forsyne seg av andre folkegruppers rasistiske byrder som et smörgåsbord av den grunn?

Er det ikke litt umusikalsk av Esbati å låne en århundrelang rasistisk byrde fra afrikanerne, som hans etniske forfedre hadde som slaver?

Og i hvilken hensikt gjør han dette? For å unngå den historiske konteksten som satiren mot han egentlig tilhører, selvsagt.

Apetegninger som satire av profilerte personer

Den andre av to kulturhistoriske fenomen knyttet til å fremstille folk som aper er nesten like gammel som den mot afrikanere: å satirisere viktige personer som aper.

Spesielt i fransk kultur (heisann, Charlie Hebdo) har herskere og politikere måttet gjennomgå å bli satirisert som aper. Charles Darwins evolusjonsteori ble gjenstand for denne satiren ved å fremstille ham som en ape. George W. Bush ble i mange år fremstilt som en ape, og det mangler ikke på tilfeller av dette i amerikansk sammenheng.

Å fremstille spesielt politiske personer som aper for å latterliggjøre eller kritisere dem har en lang kulturell historie.

Apekatten har mange trekk satirikere liker å spille på: usivilisert, primitiv, dum (relativt til mennesket), høylytt, hermende, komisk i utseende, grimasende, voldelig, drittslengende. Listen er like lang som kreativiteten tillater.

Den republikanske presidentkandidaten Ted Cruz gir oss et ferskt eksempel på hvordan dette tas i bruk mot politikere i samtiden. I løpet av valgkampen ble både Cruz og hans mindreårige døtre fremstilt som aper.

Døtrene til Cruz ble fremstilt som aper med et innøvd show, en satire på Cruz' bruk av døtrene i politiske reklamer. Det ble rabalder av dette, ikke pga. "rasisme", men fordi politiske kommentatorer mente småbarna til en kandidat ikke bør blandes inn i satire. Satiretegneren forsvarte seg med at Cruz selv satt døtrene på banen ved å bruke dem politisk, som jo er et poeng.

Cruz ble selv fremstilt som en ape på et toalett han hadde tilgriset fullstendig med fæces, med Obama-logoer på toalettpapiret i bakgrunnen. Satiren gikk da ut på Cruz' skitne kamp for å dra ned Obamas helsereform.

Jeg spurte Trædal om ikke Ted Cruz, med latinoamerikansk bakgrunn, også kvalifiserte til å ta i bruk afrikanernes historiske byrde med å bli tegnet som aper, i og med at han også er "mørkhudet". Det finnes tross alt amerikanske rasister som ikke gjør forskjell på minoritetene i landet.

Nei, det kunne han ikke være med på. Det er tross alt ikke "en utbredt fordom mot latinoer" å bli fremstilt på denne måten.

At akkurat det samme gjelder svensk-iranere og muslimer er ikke så nøye for Trædal - Esbati passer inn likevel, ferdig snakka.

Satiren av en politiker som spiller skittent

Esbati er ingen hvilken som helst "mørkhudet"/"ikke-hvit" person. Han er en profilert politisk skikkelse, og har bl.a. startet en tenketank her i Norge. I Sverige er han folkevalgt representant i Riksdagen.

Trædal, Valen o.l. reduserer Esbati til en hvilken som helst "utlending" for å skape sympati og unndra ham fra de vanlige spillereglene politikere og innflytelsesrike personer må overvære.

De stakkarsliggjør en høylytt politiker som bruker skitne hersketeknikker mot politiske motstandere i den offentlige debatten.

For det var jo Esbatis krampeaktige "rasist, rasist!" mot NRK som førte til tegningen mot ham. For det var jo Esbatis mangeårige drittslenging mot alt og alle han ønsker å unngå en reell debatt med som var gjendstand for kritikk i tegningen. For det var jo Esbatis primitive hersketeknikk, rasismekortet, som brukes igjen og igjen som et innøvd snakkepunkt, som blir kritisert i tegningen.

Aper slenger dritt som forsvarsmekanisme for å unngå fysisk kamp; Esbati slenger rasismebeskyldninger for å unngå en reell diskusjon om samfunnsproblemer.

Knarvik har tidligere lagt seg ut med Marie Simonsen, Gunnar Tjomlid, og andre innenfor den snevre kretsen med intelligentsia som konstant bruker samme type knep for å unngå debatt om sosiale problemer - og nå skal de hevne seg på ham.

De har jo ordet og makten til å gjøre det, akkurat som Esbati. Esbati er bare "kongen" i å benytte seg av hersketeknikken.

Det er hårreisende at Esbati tillates å kuppe den kulturhistoriske rasistiske ballasten til andre grupper for å skjerme seg fra satire av hans kritikkverdig oppførsel i det offentlig ordskiftet. Vanligvis ville denne type intelligensia kalt sånt "cultural appropriation", noe de selvsagt mener er rasistisk.

Jeg tror det er nok "kulturell analfabetisme" for i dag.

Den svenske blogger Ali Esbati, som var på Utøya under fredagens massakre. Han holdt et foredrag om højreekstremisme i Sverige.

Tull og fjas om passivhus



10. mai skal Stortinget stemme over nye energikrav til boliger; Høyre og Frp kommer til å stemme imot flertallet. I den anledning ser det ut til at flere aktører har vært på banen i forkant for å forgifte stemningen for nye energikrav.

Blir du tjukk av passivhus?

Fredag 29. april publiserte Morgenbladet det som må kunne kalles en drittpakke mot passivhus. Ingressen setter stemningen:

Foraktet av arkitekter. Uønsket av boligkjøpere. Fryktet av helsemyndighetene. Passivhusene er miljørevolusjonen ingen egentlig vil ha.

Fra en som har bodd i et passivhus i 1,5 år hørtes dette aldeles merkelig ut.

Saken bygger stort sett på de subjektive meningene til arkitekten Frederica Miller. At arkitekter ikke liker nye tekniske krav er ikke noe sjokk, det gjør jo deres jobb vanskeligere; de må løse problemer på en mer kreativ måte fordi tekniske krav legger føringer. Hun siteres på fagområder hun ikke har noe med, som er leit at Morgenbladet bistår med.

Men overlege Jan Vilhelm Bakke fra Arbeidstilsynet brukes også som et faglig vitne mot passivhus, hvor han lirer av seg følgende påstand:

Han er også usikker på hvor helsebringende det er med høy og monoton temperatur i husene, og peker på forskning fra universitetet i Maastricht, som viser at kroppen under slike forhold etter hvert mister såkalte brune fettceller, som forbrenner energi for å holde oss varme.

- Du kan rett og slett bli tjukk av å aldri fryse?

- Altså, mye tyder på at det er sunt med hus som følger årstidene og gjør at du vil sette deg i en lun krok med et pledd når det er kaldt. Eller slå opp alle vinduene og slippe sommeren inn i midten av juli.

Ola og Kari Nordmann skal altså skremmes fra å eie passivhus fordi man visstnok kan bli tjukk av å bo i sånne. Vi vet jo at ingen ønsker å bli tjukk. Tada, debatt vunnet!

Men vent nå litt, herr overlege.

Høy og monoton temperatur?

Det stemmer at man i et passivhus kan oppnå svært stabil temperatur - men at denne temperaturen må være høy er misvisende.

Et passivhus vil vanligvis innebære tekniske løsninger for å skjerme boligen fra solen når dette er aktuelt, siden boligen holder på varmen mye bedre enn andre hus. Balansert ventilasjon inngår også i passivhus, som altså henter inn frisk luft fra utenfor kontinuerlig gjennom hele døgnet, og fordeler denne effektivt rundt om i boligen.

Man har altså flere muligheter til å regulere varmen og luften med et passivhus, sammenlignet med et vanlig hus.

Miste brune fettceller?

Jeg antar at journalistene i Morgenbladet har misforstått når de skriver at man "mister såkalte brune fettceller" dersom man oppholder seg i høye temperaturer.

Det er overhodet ikke slik brune fettceller fungerer, noe forskningen Bakke henviser til gjør veldig tydelig.

Brune fettceller aktiveres ved kalde temperaturer, for å brenne energi slik at du varmes opp. Spesielt gjelder dette mennesker som ikke har nok fett på kroppen til å holde dem varm, f.eks. menn med lav fettprosent.

Unn deg noen ekstra brødskiver, hold 16 grader i boligen!

Forskningen Bakke viser til (antagelig denne eller denne) er forsøk der menn med lav fettprosent puttes i temperaturkontrollerte omgivelser som stilles inn til å være akkurat kalde nok til å ikke begynne å skjelve.

Gjennomsnittlig romtemperatur i forsøkene? 15,8 grader celsius.

Og hva var gevinsten av å sitt i omgivelser under 16 grader i over en time?

Cold exposure increased energy expenditure to similar levels (baseline: 1.17 +/- 0.10; mild cold: 1.37 +/- 0.13 kcal/min; P < 0.001)

Du brenner altså 17 % flere kalorier dersom du (1) er en mann med lav fettprosent og (2) er på grensen til å skjelve av kulde.

I løpet av en dag er dette en gevinst på ca. 300 kalorier, altså noen brødskiver. Jeg tror kanskje ikke menn med lav fettprosent er de vi er bekymret for her.

Hvis du virkelig sitter med en innetemperatur på 16 grader (hvem i alle dager gjør det?!) - og så tar på deg et pledd fordi du blir for kald - så forsvinner jo hele fordelen for da er du ikke kald lenger!

Hva i alle dager er dette for noe tullete logikk, herr overlege?

Du blir ikke tjukk av å bo i passivhus - det er skandaløst at en overlege og Morgenbladet fremmer slike hysteriske påstander.

Hvem er det pressen bruker som sannhetsvitne mot passivhus?

Enda mer skandaløst er nok en sak skrevet av NRK ifjor sommer om de kommende energikravene.

Hele saken, som også gikk på TV, er bygget rundt en mann som bor utenfor Kristiansand. Det hele skal egentlig handle om passivhus, men mannen ser ikke ut til å bo i et passivhus engang.

Første avsnitt setter tonen:

Knut Erik Severinsen flytta i 2011 inn i nytt hus med såkalla balansert ventilasjonssystem. Etter kort tid opplever han unormalt mykje støv i huset. No ropar både fagfolk i Arbeidstilsynet og Astma- og allergiforbundet varsku mot klimatiltak som går ut over helsa.

Her bare ser jeg for meg at Gunnar Tjomlid synker sammen og blir lei seg.

Mannen har en bolig med balansert ventilasjon, som er en type system man pleier å bruke i passivhus. NRK spør aldri hvilken type system det er, hvem som har installert det, hvordan det er satt opp i boligen.

Passivhus er bygget veldig nøye mht. ventilasjonssystemet, det er ingenting som garanterer at denne eneboligen har fått dette utført på riktig måte.

Det som derimot vil få Tjomlid til å riste på hodet er påstanden, ukritisk gjengitt av NRK, at mannen skal ha "opplevd unormalt mye støv i huset" etter å ha flyttet inn i det nye huset sitt med denne ventilasjonen.

For det første: mennesker er utrolig dårlig på å sammenligne slike ting, eller huske hvordan ting har vært. Han hadde aldri bodd i dette huset før og har dermed absolutt ingenting reelt å sammenligne med. Forskjellige boliger har forskjellige støvnivåer, avhengig av en rekke ting. 

Han har heller ikke målt støvnivået i forrige bolig han hadde opp mot denne.

Han "opplever" dette og hevder han vasker og vasker men støvet kommer alltid tilbake. NRK har ingen måte å kontrollere at det mannen sier er korrekt. De har heller ingenting å koble dette mot det balanserte ventilasjonssystemet. Bortsett fra dette:

Han stoppar ventilasjonssystemet kvar sommar, og opplever då at støvet er nesten borte.

Panneklask.

Man får mindre støv om sommeren av flere grunner: (1) man oppholder seg mindre innendørs, er delvis bortreist, og nesten all støv kommer fra menneskekroppen; (2) fuktigheten i luften er høyere om sommeren, som gjør at støvet ikke synes like godt og ikke flyter rundt i boligen på samme måte; (3) høyere luftfuktighet gjør også at man f.eks. ikke flasser og mister hud på samme måte som man gjør når det blir kaldere, som dermed lager støv.

Det finnes derfor mange logiske grunner til at han "opplever" at støvet blir borte om sommeren, helt uavhengig av om han bruker ventilasjonssystemet eller ikke.

Dessuten: slike ventilasjonssystem har filtrering av luften, som gjør at man ikke introduserer støv utenfra. Slik mannen og NRK fremstiller det, høres det ut som det kommer støv fra selve ventilasjonssystemet, selv om disse er altså satt opp til å stanse støv fra å komme inn i boligen.

Og denne mannen er slettes ikke nøytral når det gjelder passivhus - som han jo faktisk ikke bor i!

- Eg håpar det snart er slutt på hermetikkboksar, og at vi kan bu normale hus igjen, sukkar han.

Men hvem i alle dager er denne mannen og hvorfor bruker NRK han ukritisk som et sannhetsvitne mot passivhus.

Facebook-Frp hater energikrav - surprise!

Dersom NRKs journalist hadde brukt 30 sekunder på å sjekke kilden sin på Facebook, hadde han funnet ut at kanskje ikke denne mannen er den mest nøytrale personen å basere en hel sak på om et slikt politisk tema.

Her deles det fra konspirasjonsteorinettstedet Nyhetsspeilet, raljering om muslimer, en forkjærlighet for pengespill og at Frp ikke går langt nok om det ene og andre. Jøder er forresten "forvakla kristne", ifølge denne meget pålitelige kilden til NRK. Hans yrke? "Skattebetaler hos Livslang slavearbeider". Det er der vi ligger an, ja.

Dessuten kan man oppdage at mannen har gått til anskaffelse av minst to hunder mens han har bodd i dette huset sitt med den "støvete" ventilasjonen.

Hunder, det gjør vel ingenting med støvnivået i et hus, gjør det vel?!

Man oppdager også hvor tilfeldig det er at NRK har intervjuet akkurat denne mannen til saken.

Han er nemlig den eneste som har kommentert en sak hos E24 om at "nordmenn dropper energitiltak når de pusser opp", to måneder før saken til NRK om et relatert tema. Her legger han ikke skjul på at han er negativt innstilt mot de nye energikravene:

Flott at folk velger mindre isolasjon. da får de hus som puster. Dagens byggemetoder er helt feil, husene blir som hermetikkbokser! Det er ved nok i skauen, og penger er det også nok av. Velg friske hus, folkens!

Topp, vi bruker ham som utgangspunkt for en hel sak og er fullstendig ukritiske til alt han sier!

Kvalitetsjournalistikk fra NRK.

Mytene om passivhus

Det florerer av myter om passivhus, og NRK deler en av dem:

- Vi får mange spørsmål om tette passivhus. Dette er nesten hermetiserte hus med liten utskifting av luft, og då oppstår det gjerne støv og høg temperatur. Dette gjer oss urolege, seier kommunikasjonssjef Bo Gleditsch.

Det er meget beklagelig at PR-folkene til Astma- og allergiforbundet er med på å spre slike enkle myter om passivhus. Sannheten er snarere motsatt av det han sier.

Bedre inneklima med passivhus

Passivhus er selvsagt ikke "hermetiserte". Der vanlige hus har slisser i vinduene, eller luftkanaler som går direkte fra utendørs rett inn i et rom, har passivhus store luftinntak.

Man erstatter ineffektiv lufting med et system som fordeler luften rundt om i hele boligen - og filtrerer den på vei inn. I tillegg trekker systemet gammel, varm og fuktig luft ut - noe de færreste vanlige hus gjør på noen bra måte. (Spesielt mange hus bygget på 70- og 80-tallet, som ble isolert tettere enn før men uten at de hadde tilsvarende økning lufttilførsel.)

I vanlige boliger går uteluften som oftest helt ufiltrert inn i boligen, til tross for at luften i urbane strøk kan ofte være ganske forurenset. Hallo luftveisproblemer.

Å hevde at passivhus har "liten utskifting av luft" er så feil som det går an å si. Man skifter ut mer luft enn et vanlig hus, og man filtrerer luften som kommer inn i huset, slik at man slipper forurensing og en del allergener.

Ikke minst: i de fleste passivhus kan du åpne vinduene og lufte som med alle andre hus! Hva er dette for noe vås om "plastikkhus" og "hermetikkbokshus"?

Bonus: med et passivhus, kan du sove med vinduet lukket. Hva er den lyden? Nettopp, ingenting. 50 % sliter med støy utenfor boligen sin når de skal sove.

Varmere hus?

I en eldre sak fra Aftenposten bruker man en historie om at et par må reise bort om sommeren fordi lavenergihuset deres er for varmt om sommeren.

- Det er jo veldig bekymringsfullt. Det er for vanskelig å bli kvitt varmen i passivhus, det er jo ikke bra for de som bor der. Videre er passivhus ekstremt avhengig av solskjermere, dermed får man mindre sollys inn i boligen. Man har heller ikke sett godt nok på konsekvensene dette kan få for de som bor der. Mangel på dagslys reduserer våkenhet og trivsel.

Her ser vi en trend fra dekningen av passivhus: man later som ingen andre typer hus har lignende utfordringer, selv om de i praksis ofte har enda verre problemer.

Ja, det kan bli varmt i passivhus om sommeren. Akkurat som det blir varmt i alle andre boliger om sommeren. Norske hus er tross alt ikke bygget med air-condition, slik de har i varmere strøk.

Som nevnt i stad har man derimot flere muligheter med passivhus enn man har med vanlige hus, for å få ned temperaturen.

Avhengig av hvordan passivhuset er bygget, har man full mulighet til å ha dørene og vinduene åpne, akkurat som i vanlige hus. Her har man ikke noen reell forskjell.

Passivhus har derimot ofte ekstra solskjerming nettopp fordi husene ikke trenger solvarmen for å holde huset oppvarmet. Denne er utvending, slik at varmen stanser før den kommer inn i boligen, noe som ikke skjer med f.eks. gardiner, hvor varmen sniker seg inn likevel.

Man har også et helt luftanlegg for å ta unna varm inneluft, som de fleste vanlige hus ikke har. Og her har man en ganske fin mulighet til å koble på et kjøleelement, og vips har man air-condition.

Angående blokkering av sollys, så gjør man jo det samme i vanlige hus dersom man vil forhindre boligen å bli for varm, dersom solen titter inn. Hos oss har vi utvending solskjerming som ikke er lystett, dvs. at man kan fortsatt se ut mens man blokkerer de varme solstrålene.

Jeg har aldri bodd i en lysere bolig enn passivhuset mitt, og har aldri fått så mye sollys i en bolig som i den.

Nye ting er vanskelig

Enda en myte fra Aftenposten:

Husene er for teknisk kompliserte for brukerne.

- Den mekaniske ventilasjonen må fungere uten avbrekk med forsvarlig vedlikehold. Mennesker gjør ofte feil, og i passivhus er det mye som kan gå galt hvis man ikke forstår og mestrer bruken av de tekniske installasjonene. Hus må være tilgivende, det vil si at det ikke er farlig om brukeren gjør noe feil, mener Bakke.

Ja, dette er overlege Bakke på tur igjen. Han har jobbet iherdig mot passivhus i mediene i årevis.

Vedlikehold av det tekniske anlegget i passivhuset vårt? Å bytte filter i luftanlegget to ganger i året, og skru av og på en vannkran som er koblet til solfangerne på taket to ganger i året. Til sammen tar dette kanskje 30 minutter, per år. 

(Hvis du tar tiden på alle gangene du manuelt må åpne og lukke vinduer for å lufte huset ditt, tipper jeg du havner over 30 minutter, gitt!)

Teknisk komplisert? Hvis du klarer å finne ut av en iPhone, så klarer du å bruke innstillingspanelet til hele systemet. Det går stort sett ut på å stille inn temperaturen i forskjellige soner. Hvis du vil "avansert" til verks, må du skru på en knott ved luftanlegget.

Dessuten kan du sette huset i feriemodus når du reiser vekk, så senker huset temperaturen automatisk og er tilbake til normalt igjen innen du kommer hjem. Alt med et par tastetrykk på en skjerm.

Wow, så vanskelig! Alt var bedre før, osv.

Mindre igjen for penga?

Siste skrik fra pressen er at en leilighet på 60 kvadratmeter blir 100.000 dyrere å lage pga. forskriftene om passivhusstandard.

Det er ingen tvil om at et mer teknisk komplisert hus kommer til å koste mer å bygge. Passivhus har også en del ekstra teknisk utstyr og systemer som vanlige hus ikke har, som koster penger og fagkunnskap å sette opp. Det vil også være noe vedlikehold av disse systemene, selv om dette ofte overdrives; ventilasjonsanlegget må f.eks. renses hvert 5. eller 10. år litt avhengig av systemet og bruk.

Noe av arealet i boligen må også settes av til det tekniske utstyret; hos oss er dette et par kvadratmeter i form av et teknisk rom med ekstra utstyr. De tjukke veggene fører også til at man får brukt mindre av arealet til selve bruk, i en leilighet blir dette et par kvadratmeter i svinn.

Men alt dette er jo bare den ene siden av ligningen, og de som sprer myter tar ikke med fordelene dette gir.

For oss så betyr passivhuset at vi bruker i snitt mindre strøm i en bolig som er nesten 130 kvadratmeter enn vi gjorde i en leilighet på 75 kvadratmeter. Med tanke på at passivhuset er et tre etasjers rekkehus, og at leiligheten fikk fordelen av å være inneklemt på alle sider, er dette egentlig ganske sprøtt.

Hadde vi valgt et tilsvarende rekkehus som ikke var bygget slik, ville oppvarmingsutgiftene - og varmtvann, ikke minst - kostet en god del mer hvert år.

Jeg har ikke gjort noen kostnadsanalyse, men Naturvernforbundet og andre melder om en innsparing på minst 10.000 kr i året på strøm på en stor leilighet, selv med en så lav energipris som vi har nå om dagen.

Passivhus er også typisk konstruert sånn at planløsningen er mer effektiv enn den ofte er i andre typer bygg, fordi man skal minimere muligheten for varmetap. De få kvadratmeterene man mister på tjukkere vegger eller teknisk utstyr kan man altså delvis ta igjen den andre veien.

Og selv om byggeprisen blir mer per kvadratmeter, betyr ikke dette at salgsprisen nødvendigvis blir direkte dyrere.

Passivhuset vårt har en lavere kvadratmeterpris enn mange andre boliger rundt i samme nabolag, til tross for at det er et nyere hus - og et passivhus. Prisstigningen er det heller ingenting å klage på, det er snakk om 10-20 % verdiøkning på 1,5 år.

Motstandere av energikrav må argumentere saklig

Det finnes antagelig enda flere myter og enda mer feilinformasjon om passivhus, for alle som aldri har vært i et eller som har blitt lurt av pressen til å tro masse rare ting om dem.

Men er det virkelig nødvendig å spre sånt fjas? Holder det ikke med saklige argumenter?

Overlegen fra Arbeidstilsynet har gode innvendinger mot hvordan lovene rundt dette har blitt vedtatt og innført. Han påpeker bl.a. at man har innført kravene før det forelå nok vitenskapelig dokumentasjon på at dette her kommer til å gå bra mht. helse og det byggtekniske.

Her er jeg på langt vei enig: politikere er ofte litt for kjappe til å gjennomføre ting uten en bra nok konsekvensanalyse og utredning i forkant. Jeg har ikke innsikt i hvor mye SINTEF og andre som har vært involvert har jobbet med å dokumentere alt dette, men hvis ting er som de pleier i norsk politikk, har det antagelig gått litt kjapt i svingene.

Bakke påpeker også noe viktig mht. byggteknikk: disse husene er vanskeligere å lage korrekt, og krever mer kompetanse. Har vi nok kompetanse for dette i byggbransjen, må vi gjøre noen tiltak for å forbedre dette, vil dette ha noen konkurransevridende effekt på markedet?

Jeg vet ikke svaret på disse spørsmålene, men det er godt at folk som Bakk spør dem. (Jeg har påpekt noe lignende som skjer innenfor web-bransjen.)

En diskusjon om prinsipper

På et prinsipielt nivå har den sure arkitekten helt klart et poeng: Bør staten regulere for mange føringer på hvordan folk skal bygge husene sine?

Dette finnes det ingen fasit på, det er en avveining mellom individuell frihet og statens behov for å regulere til samfunnets beste, i denne omgang miljø og energibruk. Her må man veie fordeler og ulemper, om man skal vektlegge samfunnets behov over individet, og eventuelt hvor grensen skal gå.

Akkurat som med økende krav i web-bransjen, så kan jeg være tilbøyelig til å sympatisere med at staten legger for mange føringer på hvordan alt skal være i samfunnet. Det er dog ingen svart/hvitt debatt, det er en debatt det er verdt å ta, det er en debatt man bør ha.

Midt opp i en situasjon i f.eks. Oslo der man stadig har for få boliger som bygges, og prisene vokser ute av kontroll, så må man også lure på om det er bra å innføre nye krav som kan være med på å øke dem enda mer, fordi det krever mer kompetanse å bygge dem.

Men akkurat som i debatten om søndagsåpent, forgiftes hele ordskiftet av smålige løgner, myter og feilinformasjon.

Når en overlege lirer av seg skremselspropaganda om at du blir feitere av å bo i et hus med stabil temperatur på 20-22 grader, da er det noe alvorlig galt.

Når PR-folk fra tunge aktører som Astma- og allergiforbundet gjentar påstander som er nesten det motsatte av sannheten, da er det noe alvorlig galt.

Når "Frp-er-ikke-bra-nok"-karer som er skeptiske til energikrav får uhemmet påstå en masse tull om passivhus på statskanalen, da er det noe alvorlig galt.

Et flertall på Stortinget skal visstnok vedta strengere energikrav, og kanskje det er derfor man desperat forsøker å vinne ved å jukse i samfunnsdebatten.

Hvis man har såpass liten tro på egen sak at man føler et behov for å ty til desinformasjon for å skremme folk, da har man i grunn allerede tapt.

#NeverTrump - jeg stemmer på Kasich

Republican U.S. presidential candidate Donald Trump talks to the media in the

Trump balanserer på en knivsegg for å skaffe seg et flertall av delegatstemmene som kreves for å vinne nominasjonen på Republikanernes landsmøte i sommer. (Etter valgene igår har han styrket balansen, men han kan ennå ramle av.)

De gjenværende motstanderne hans, Ted Cruz og John Kasich, er det eneste som står i veien hans for å oppnå dette.

Trump har tatt i underkant av 40 % av stemmene ved de republikanske primærvalgene så langt; et flertall av partiets velgere vil ha noen andre enn ham. Han er den svakeste lederen av primærvalgene på mange tiår.

#NeverTrump har blitt en kampanje for å stanse Trump, på hvilken som helst måte.

Jeg ble født og vokste opp i delstaten Washington, nordvest i USA, og har derfor stemmerett i denne delstaten.

Slik ser stemmeseddelen min ut for primærvalget som avholdes 24. mai:

Jeg anser meg som en uavhengig velger, og er i utgangspunktet åpen for å stemme i enten primærvalget til Demokratene eller Republikanerne.

En får bare lov til å velge å stemme i ett partis primærvalg, så da må jeg velge mellom dem.

Siden jeg har lenge vurdert det slik at Hillary Clinton kommer til å vinne, har jeg ingen interesse av å kaste bort stemmen min på å ikke utgjøre noen forskjell i kampen mellom henne og Bernie Sanders, til tross for at jeg har donert penger til Bernie.

Derfor kaster jeg hatten i ringen for #NeverTrump for å hjelpe forhindre Donald Trump i å vinne flertallet han trenger for å vinne nominasjonen.

Primærvalget i Washington fungerer slik at delstaten har 44 delegater å fordele til kandidatene: 14 av dem fordeles proporsjonalt basert på stemmeandelen i delstaten; de resterende 30 deles ut stykkvis, 3 i hver av de 10 kongressdistriktene i delstaten.

I kongressdistriktene vinner en kandidat alle 3 delegater dersom de får et flertall av stemmene, eller om de er den eneste kandidaten som oppnår 20 %. Dersom to kandidater får mer enn 20 %, fordeles 2 til den som får mest stemmer og 1 til nestemann. Dersom fler enn 2 kandidater får 20 %, får de tre som får mest stemmer 1 delegat hver.

På delstatsnivå fordeles de 14 delegatene proporsjonalt blant alle kandidater som får mer enn 20 % av stemmene.

Det finnes ingen meningsmålinger av Washington ennå, men delstaten er ikke en der Trump typisk vil gjøre det bra. Republikanerne i delstaten er betydelig mer progressive og liberale enn ellers i landet. Trumps kjernevelgere - hvite, middelaldrende menn med avsmak for establishmentet og som tilgodeser ekstreme meninger - er det ikke så mange av i Washington.

Jeg tilhører Washingtons 7. kongressdistrikt, som representeres i Kongressen av erkedemokraten Jim McDermott som har sittet siden 1989. Distriktet har stemt på den demokratiske presidentkandidaten ved hvert eneste valg siden de stemte på Ronald Reagan i 1980.

Distriktet mitt er ifølge Wikipedia det kongressdistriktet i hele landet som stemmer mest på Demokratene, av distrikter som har en hvit majoritet. (Svarte velgere pleier å stemme 90+ % på Demokratene, så det er opplagt at distrikter der de er majoritet stemmer mest på Demokratene.)

For å si det mildt så passer ikke denne profilen spesielt godt med Donald Trump. Til forskjell fra steder som New York, har ikke Washington vesentlige problemer med rasemotsetninger, slik man ser på østkysten.

Distriktet mitt er heller ikke en bastion for kristenkonservative, som hadde passet profilen til Ted Cruz.

Den mer "moderate" kandidaten John Kasich er dermed den som sannsynligvis kan slå Trump i kongressdistriktet mitt.

Kasich har ikke vært mitt førstevalg på republikansk side; jeg har donert penger til både Jeb Bush og Marco Rubio i løpet av valgkampen, av forskjellige grunner. Bush og Rubio trakk seg etter skuffende tap og for dårlige resultater målt mot det de hadde håpt å oppnå.

Det ene Kasich har klart i løpet av valgkampen er å ta 2. plass i New Hampshire, den 2. delstaten som holdt primærvalg, og så vant han hjemmedelstaten Ohio over Donald Trump. That's it.

Han har egentlig ikke noe mer å gjøre i valgkampen nå enn Jeb Bush eller Marco Rubio, selv om disse har trukket seg. (Rubio har fortsatt flere delegater enn Kasich selv om han trakk seg en måned siden.)

På en del måter har Kasich egentlig hjulpet Trump ved å splitte #NeverTrump-stemmene mellom ham og Cruz, sånn at man ikke kan bygge et flertall rundt én motkandidat.

Men, man må være pragmatisk og ta verden som den er, ikke som man skulle ønske den var.

Jeg stemmer derfor på John Kasich ved Washingtons primærvalg 24. mai i håp om at han vinner 2 eller 3 av de 3 delegatene fra kongressdistriktet mitt.

Å stemme imot Trump kan være den eneste gangen i løpet av livet mitt at stemmen min kan være med på å avgjøre et primærvalg i Washington.

Vanligvis stemmer Washington så sent i prosessen at alt allerede er avgjort.

Ikke denne gangen.

#NeverTrump.

Var det verdt å herpe Norges rykte for dette?



- Nå har jeg brukt mye tid på å sverte regjeringen, men det er jo viktig. Og det er viktig at alle bidrar til å gjøre nettopp det.

Jeg visste at Helga Pedersen og deler av Arbeiderpartiet følte sånn om regjeringen.

Det jeg ikke visste er hvor langt så mange andre i Norge er villig til å gå for å sverte Frp-ere i regjeringen.

Norsk presse og sosiale medier har gått varmt med fryd over at den britiske komikeren John Oliver harselerte med Sylvi Listhaug nylig.

Aftenposten, Dagsavisen, NRK, Nettavisen og Dagbladet har alle skrevet om latterliggjøringen av Listhaug.

Hvis vi ser vekk fra Nettavisen, som forsøker å vinkle det positivt for Listhaug, er resten i ren skadefrydmodus over at Listhaug svertes i utlandet.

Det er kanskje ikke så rart - det er jo deres løgner John Oliver serverer opp om Listhaug.

Men hvorfor er så få opptatt av hvordan Norge fremstilles?

Ingen ser ut til å bry seg med at innslaget fremstiller Norges innsats overfor flyktningene på en usaklig og dårlig måte.

Hvorfor er ikke folk mer stolt av jobben Norge har gjort, og at vårt rykte tilsøles internasjonalt på denne måten?

Såklart, man synes man alltid kan gjøre mer, men vi har tatt imot langt fler enn det Arbeiderpartiet la opp til ifjor sommer. Enkelte av oss har bidratt på den måten vi kan, ved å gi vekk leker, klær og penger til flyktningene, enten i Norge eller i utlandet.

Norges gode rykte, gode innsats, ofres for en billig latter på Listhaugs - og Norges - bekostning.

Altså, har dere glemt at det er "dumme amerikanere" som sitter hjemme og ser på dette her?

Er det bra at Trumps tilhengere nå liker Norge bedre pga. måten vi blir fremstilt?

Hvor langt er dere egentlig villig til å gå for å "ta" Listhaug og Frp?

Jeg er Siv Jensen-sjokkert.

Så jeg har gjort jobben ingen andre ser ut til å gidde å gjøre: forsvare Norges rykte.

Så drukn da, Listhaug!

Sylvi Listhaug er nok en gang i hardt vær, eller kanskje rettere sagt, i pressepolitisk farlig farvann.

Et knippe med reaksjoner: Total mangel på empati. Hån mot flyktningene. Idioti. Jeg spyr. Fy faen.

Usmakelig.

Hva i alle dager har Listhaug gjort for noe nå, da?

En sammensatt fremstilling, basert på presseoppslag og folks reaksjoner på dette i sosiale medier, ser slik ut:

Listhaug fant på et PR-stunt; hun lekte flyktning ved å bade med overlevelsesdrakt i sjøen utenfor Lesbos, mens 400-500 flyktninger druknet i nærheten, og mente at hun dermed kunne forestille seg hvordan det var å være på flukt over havet, at dette var omtrent det samme som å oppleve det på ordentlig.

Innvendingene er mange: hun burde ikke gjort dette, hun burde gjort det et annet sted ikke så nærme der flyktninger dør, hun bagatelliserer det flyktningene opplever, det hun gjorde var ikke farlig nok til at det lignet på det flyktninger opplever.

Her er det mye å jobbe med. Vi tar det en ting av gangen.

Listhaug tror hun forestiller seg å være flyktning

Den vanligste påstanden mot Listhaug her er at hun fremstiller det som om hun, etter å ha gjort dette, kan forestille seg hvordan det er å holde på å drukne på ordentlig. Ikke bare fremstiller Listhaug det som om hun nå vet hvordan det er å være på flukt over havet, hun sier det også.

Emil André Erstad fra den venstrevridde tenketanken Agenda trappet opp på Dagsnytt 18 og påsto hele tre ganger at Listhaug hadde "sagt at hun kan forestille seg hvordan det er å være flyktning".

- Å bade med overlevelsesdrakt for å se hvordan det er å være flyktning blir som å åpne vinduet for å kjenne hvordan det er å være husløs uteligger. Det er i beste fall pinlig, sa SVs Karin Andersen.

- Hva i alle dager er dette for noe? Du skjønner ikke mer av hvordan det er å være flyktning av å duppe i vannet tre meter fra en båt, sa lederen for Antirasistisk senter, Rune Berglund Steen.

- Å ligge i overlevingsdrakt i vannet i noen minutter, og tro at hun vet hvordan flyktningene har det, er utrolig, sa hjelpearbeider Tone Jøssund til NTB.

Lenge før alle disse påsto dette, kom Sylvi Listhaug med denne uttalelsen til NTB, i den første saken publisert om "stuntet":

Du kan ikke sette deg inn i situasjonen som flyktningene er i, men man kan se det fra det perspektivet, hvordan det er å ligge i vannet på den måten. De har jo ikke overlevingsdrakt, så det vil ikke være sammenlignbart. Men jeg fikk se hvordan personalet her jobber. 

"Du kan ikke sette deg inn i situasjonen som flyktningene er i" sier Listhaug. 

"De har jo ikke overlevingsdrakt, så det vil ikke være sammenlignbart" sier Listhaug.

Sylvi Listhaug har rett og slett ikke sagt eller fremstilt dette på måten alle disse kritikerne hevder.

Det var det Dagbladet som gjorde.

"Fikk en smak på prøvelsene for båtflyktningene" lød ingressen på deres første sak om hendelsen.

Denne fremstillingen - som altså desken til Dagbladet fant på - ble plutselig Listhaugs egen fremstilling.

Kjendisadvokaten Jon Wessel-Aas viser hvordan denne "bait and switch"-en ble oppfattet, spesielt av de som allerede har behov for å tolke Listhaug i verste mening.

Til tross for at Sylvi Listhaug faktisk ikke sa dette, og faktisk avviste en slik fremstilling, så ble det slik en rekke folk forsto det.

Eller, det var iallfall slik mange ville tolke Listhaug, helt uavhengig av hva hun egentlig hadde sagt.

Mens 500 druknet

En av de grovere påstandene mot Listhaug har vært at hun gjorde dette "stuntet" midt opp i en pågående krise i nærheten. Denne tweeten fikk en del trafikk på akkurat dette:

SVs Karin Andersen gjentok det samme: "Du har badet med overlevelsesdrakt da 400 druknet."

Emil André Erstad oppjusterte tallet til 500 på Dagsnytt 18:

- Det var smakløst, da vi i dag kunne vi lese om at 500 flyktninger druknet i Middelhavet mens Sylvi Listhaug lå uti der og gjorde et PR-stunt.

Filmdirektør Margrethe Olin slengte seg med på dette via Facebook:

Det er ulike virkeligheter, det er ikke annet å si. 400 druknet i Middelhavet på søndag. Dagen etter bader Listhaug foran kameraene for å kjenne hvordan det er. 

Fremstilling er ganske tydelig: Listhaug plasket rundt i vannet mens flyktninger dør rundt henne.

Problemet er jo bare at dette er grovt misvisende.

Reuters og FN rapporterer om at 41 flyktninger ble reddet opp av sjøen utenfor vestsiden av Hellas, og ble bragt til Kalamata, 16. april. 

Det er foreløpig ikke bekreftet noe om hvor mange som har druknet, men basert på det de overlevende har sagt, kan det være snakk om alt fra 100 til 500.

De skal ha vært på sjøen i opp til tre dager før de ble reddet 16. april, tre dager før Listhaug kastet seg i sjøen.

Dette skjedde 450-800 km unna Listhaug, avhengig av hvor båten forliste. De skal ha satt ut fra Tobruk i Libya.

Oppsummert: det er ikke bekreftet at 400-500 stykker har druknet, dette skjedde ikke dagen etter/mens/da Listhaug gjorde dette, og det var på ingen måte i nærheten av der dette skjedde.

Og da Listhaug gjorde "stuntet" sitt, var det fortsatt ingen bekreftelse på hva som egentlig hadde skjedd. Reuters og FN kom med mer detaljer først dagen etterpå.

Her forsøker man å dra en tendensiøs kobling til en uavklart hendelse som man har spedd på med etterpåklokskap, for å fremstille Listhaug som om hun ikke bryr seg om at "500" mennesker har druknet.

Der hvor mange flyktninger har druknet

En variant av forsøket på å koble hundrevis av druknede flyktninger til Listhaugs øvelse er å bare påpeke at flyktninger har druknet ved Lesbos, der Listhaug gjorde dette.

Kritikken går derfor ut på at det var upassende å gjøre dette på dette stedet, i overført betydning at det kunne vært mer "smakelig" å gjøre dette hjemme i Norge istedet.

Det spørs om de som sier dette egentlig hadde blitt noe særlig mer fornøyd dersom Listhaug gjorde dette i Norge, men det høres jo ut som en saklig innvending, at man skal tenke over scenen der man gjør ting.

Her må man vende seg tilbake til den logiske verden for å skjønne at dette er feilslått kritikk.

Redningsselskapet har for lengst bekreftet at det var de som spurte Listhaug om hun ville gjør dette der, ikke motsatt.

Tid og sted ble derfor ikke bestemt av Listhaug selv. Hun kunne selvsagt ha sagt nei, men da kan man lure på om det også hadde blitt feil - å nekte en slik forespørsel fra mannskapet til en norsk redningsbåt som har reddet mer enn 3300 liv.

Hun kunne selvsagt ikke gjort dette i Norge; redningsbåten det gjelder er jo ikke i Norge.

Kritikken baserer seg derfor på et slags falskt dilemma, der man later som Listhaug hadde valget mellom å gjøre dette i Lesbos eller i Norge.

Et slikt valg hadde hun ikke, da hun (1) ikke var den som bestemte tid og sted og (2) ikke kunne gjøre dette noe annet sted enn der denne båten befinner seg.

Av og til lar en seg rive med uten å helt tenke på ting i sin faktiske sammenheng.

Ikke ekte nok

Den siste vesentlige delen av kritikken går ut på at "stuntet" ikke er akseptabelt fordi - gitt den falske fremstillingen om at Listhaug visstnok skal ha erfart hvordan båtflyktninger har det - opplevelsen hennes ikke var "ekte nok".

Hvis vi følger dette argumentet til sin logiske sluttstasjon, får vi noe som:

For hva er det man mener, egentlig? Burde statsråd Listhaug kastet seg uti sjøen uten redningsvest av noe slag? Burde hun måttet plaske rundt i vannet i mange timer eller døgn?

Hvor langt måtte Listhaug ha gått for å kunne påberope seg vesentlig nok erfaring med hvordan det er å være en druknende båtflyktning?

Hva med journalister og kjendiser som kler seg ut som muslimer, fattige o.l. for å "erfare hvordan de har det"? Hvorfor er det de gjør "ekte nok" når de faktisk sier at de prøver å forstå hvordan det oppleves å være disse gruppene?

Gjelder helt andre regler for Listhaug, hvis vi later som hun mente hun forestilte seg hvordan det er å være båtflyktning?

En tid tilbake ble det stor ståhei i pressen da folkedypet i kommentarfeltene foreslo at man skulle bare la flyktningene drukne der nede.

Nå brukes samme type "vitser" om Listhaug. Kommer pressen til å oppsøke de som gjør dette?

Hets fremfor sak

Forsvunnet i alt dette oppkonstruerte og feilaktige maset om Listhaugs "redning" er hva hun egentlig holdt på med på redningsskøyten, og det viktige arbeidet denne gjør på vegne av Norge og den norske regjeringen.

For det var regjeringen som tok imot og satt til live avtalen med Redningsselskapet om å sende båten deres ned dit for å redde flyktninger. I sammenheng med hennes besøk på båten, meddelte hun at regjeringen skyter inn mer penger til å holde prosjektet i gang.

Listhaug skrøt over innsatsen deres og stadfestet hvor viktig arbeidet deres var.

Dette måtte selvfølgelig pressen dreie fokuset vekk fra, til fordel for nok en heksejakt på Listhaug som person.

Filmdirektør Olin så seg senere nødt til å komme med denne meldingen til hennes drøyt 5600 følgere: 

Kjære dere. Jeg prøvde å si noe om ulike virkelighetsforståelser i går, ikke oppfordre til personhets. Noen ganger blir man opprørt. Men la oss argumentere for og imot politikk, dele perspektiver og stille spørsmål ved det politikere sier og gjør, ikke ta dem for hvem de er.

Hadia Tajik er ikke den eneste kvinnelige politikeren som erfarer hets. Forskjellen er bare at hetsen mot Listhaug kommer fra de som tror de er bedre enn menneskene som gjør dette mot Tajik.

Forskjellen er at løgnene, de feilaktige påstandene, sjikanen, hetsen mot Listhaug kommer fra samfunnseliten, fra kommentatorene, fra de toneangivende - og alle deres støttespillere. Ikke fra feiginger i kjellerleiligheter med utsatt tilgang til kommentarfelt.

- Det er opprørende at hun får dette til å dreie seg om seg selv, har SVs Karin Andersen sagt i etterkant.

Men hvem er det som fikk alt dette her til å handle om Listhaug, egentlig?

Hvorfor er det tabu for jenter å beskytte seg?

Nok en gang maser folk i pressen om at en politimann "legger skyld på offeret" fordi han gir jenter råd om hvordan de kan unngå å bli et voldtektsoffer. 

Og nok en gang kan jeg ikke begripe hvorfor de som driver med dette ikke skjønner at de slår inn åpne dører og bidrar til verre sikkerhet for nettopp jenter.

Rabalderet var i gang da Dagbladet tabloidiserte en langt mer nyansert sak fra Byas om råd politiet kom med for den forestående russefeiringen.

Dagbladet vinklet det slik at det fremsto at lensmannen i Gjesdal kun fokuserte på hva jenter måtte gjøre for å unngå å bli voldtatt.

En tegneserieskaper slo til med den sedvanlige vrangtolkningen av slike råd, og oppsummerte til Dagbladet:

- Problemet snus på hodet. En del av fokuset og ansvaret flyttes over på offeret, i stedet for på overgriperen. Kvinner som opplever overgrep eller trakassering, opplever ofte å bli møtt med skepsis og fordommer. 

"Ansvaret flyttes over på offeret" får vi høre igjen, og igjen, og igjen hver eneste gang politiet eller andre kommer med velmente råd til kvinner om hvordan de kan forhindre å bli et voldtektsoffer.

Dette er selvsagt forbanna tøv.

Hvis politiet gir råd om hvordan du kan unngå å bli offer for lommetyveri - det kommer stadig meldinger om slikt på offentlig kommunikasjon i Oslo om sommeren - betyr det at man "flytter ansvar over på offeret"? Nei, det er å gjøre folk oppmerksomme på hva som kan skje med dem, og hvordan de kan forhindre det.

Av en eller annen grunn klarer ikke diverse mennesker å forholde seg saklig om akkurat samme prinsipp når det gjelder kvinner og voldtekt. De kobler ut den logiske delen av hjernen og tolker absolutt alle i verste mening og konstruerer helt feilaktige fremstillinger.

Komikeren Trine Lise Olsen er et typisk eksempel på dette, da hun reagerer på den tabloide og unyanserte fremstillingen i Dagbladet ved å si:

«Lær folk opp til å ikke ‪#‎voldta‬ i stedet for å si hva jenter skal gjøre for å unngå ‪#‎voldtekt‬ ‪#‎rapeculture‬ in ‪#‎norway‬ 2016!»

Hvordan fungerer dette i praksis? Er det sånn at vi kan bare si "Lær opp folk til å ikke stjele", og så er alt ordna? Da stjeler ingen, bare vi lærer dem opp til å slutte å stjele?

Selvfølgelig fungerer jo ikke verden sånn, på noe som helst område som gjelder mennesker. Stjeling, egoisme, rasisme, vold, mobbing - hvis vi kunne bare si "Slutt å gjør sånn" og så ble det sånn, så hadde vi jo ikke hatt problemer her i verden.

To feminister kommer på trykk i Dagbladet med samme type virkelighetsfjern naivitet, blant annet ved å hevde at lensmannen ikke snakket noe om gutters ansvar:

Lensmannens råd til jentene er ikke å bli for fulle, ikke «vase» rundt alene og dessuten bør de ta på seg sykkelbukser under russedressen. Ikke ett ord for øvrig om at det er guttene som voldtar som faktisk har ansvaret.

Men i  Byas-intervjuet, står det vitterlig:

- Gutter må oppføre seg skikkelig og ikke gjøre noe jenter kan oppfatte som feil. Jenter kan i beruset tilstand bli ekstra oppmerksomme på at ting føles ubehagelig, og da er det viktig at gutter ikke gjør noe som kan tolkes feil, selv om de har gode intensjoner.

Å hele tiden si "Men du sa ikke at overgriperen har ansvaret" blir litt som å si at man aldri sier "Men du sa ikke at tyven har ansvaret for stjelingen!" Dette er en anklage uten innhold, fordi det faller på sin egen urimelighet at man skal måtte påpeke det selvsagte at den som overgriper har ansvaret for et overgrep.

Men igjen: i debatten om voldtekt, gjelder helt andre regler enn om alle andre temaer. 

Sykkelshorts

Men det som har skapt mest rabalder er dette forslaget fra lensmannen om at jentene kan ta på seg en sykkelshorts under russebuksen, for å gjøre det vanskeligere å voldta dem, dersom de skulle være så uheldige og bli utsatt for et voldtektsforsøk.

Dette er å "legge ansvaret over på offeret", får man da til svar. Javel?

Som lensmannen selv fikk forklart i ettertid, kom dette innspillet fra jenter.

I Byas kunne man samtidig som dette maset om lensmannen og sykkelshortsen lese at "Russejenter etterlyser gratis selvforsvarskurs".

Selvforsvarskurs, er ikke det å "legge ansvaret over på offeret"? Joda, det har selvfølgelig noen sagt at det er tidligere.

Jenter ønsker måter å forsvare seg, men disse bedrevitende menneskene som alltid drar "legger ansvaret på offeret"-kortet vet selvsagt bedre!

Hvorfor skal jenter finne måter å forsvare seg på når feminister har tenkt til å forsvare dem med budskap som "Bare overgriperen har ansvaret!" og "Vi må lære gutta å slutte å voldta!"? Det fungerer jo så bra i praksis.

Alle gutter hører jo på politiet, foreldrene, mediene - og spesielt på feminister.

"Trendy" med klær mot voldtekt

Men hva har vi her? I 2013 var visst voldtektsbeskyttende klær "trendy".

Nettstedet 730.no omtalte et nytt klesmerke som skulle hjelpe mot nettopp voldtekt:

Uheldigvis for alle så finnes det folk der ute som er skada nok til å ha null begrep om hvor denne åpenbare grensen går, og i disse dager jobber derfor selskapet AR Wear med å lansere anti-tafsetrusen du kan se avbildet under.

Klesmerket AR (Anti-Rape) Wear fikk 50.000 dollar i støtte på Indigogo for å lage klær som skulle hjelpe forhindre voldtekt.

Hvem står bak disse "sykkelshortsene"? En kvinne som hadde blitt forsøkt voldtatt ved flere anledninger.

Disse gründerkvinnene refererer til forskning som viser at slike tiltak kan forsinke og dermed forhindre voldtekt fra å bli gjennomført.

Selvsagt ble også de utsatt for disse tåpelige påstandene om at de "flytter ansvaret til offeret".

Til det svarer de ganske bra for seg:

Rape is about as wrong as it gets. The only one responsible for a rape is the rapist and AR Wear will not solve the fundamental problem that rape exists in our world. Only by raising awareness and education, as well as bringing rapists to justice, can we all hope to eventually accomplish the goal of eliminating rape as a threat to both women and men. Meanwhile, as long as sexual predators continue to populate our world, AR Wear would like to provide products to women and girls that will offer better protection against some attempted rapes while the work of changing society's rape culture moves forward.

Disse kvinnene - en av dem utsatt for voldtektsforsøk - anerkjenner altså verden som den er, og lager løsninger for kvinner som kan beskytte dem fra denne virkeligheten.

Norske feminister og andre som lar seg rive med av pressens ukritiske tabloidoppslag basert på deres retorikk forholder seg kun til en utopisk verden som ikke ennå finnes, og tabubelegger alle forsøk på å hjelpe kvinner beskytte seg selv.

Disse feministenes budskap er altså at kvinner ikke bør beskytte seg selv, som i ytterste konsekvens vil føre til at flere blir voldtatt.

Når over 90 % av norske kvinner sier at de er redde for å gå alene hjem, så må jeg nesten spørre hvilken verden disse feministene befinner seg.

Hvorfor latterliggjør de tiltak som sykkelshorts, når disse rådene kommer fra kvinner og kvinner som lager egne produkter for dette?

Det virker som de er mest opptatt av å lage kvalme i media og fremstille profesjonelle fagfolk - som vet hva de snakker om og kommer med gode råd - som voldstektsforsvarende monstere ved å få tabloide nek i pressen med på det.

Hva løser det? Ingen verdens ting. Det kan faktisk bidra til at kvinner lar være å beskytte seg og blir voldtatt.

Mens de driver med det, spør jenter om selvforsvarskurs og andre tiltak for å kunne beskytte seg.

Fra en reell fare, i den virkelige verden, som ikke blir borte ved å si #JaBetyrJa på Twitter.

Eller som "LuckyLady_1" sier på en tilfeldig kommentar jeg fant på nettet:

Eg tror kanskje også at menn kunne gjere endel for å endre slik holdning! Feks. eg gikk forbi et bord m en 5-6 menn, iført miniskjørt, (heldigvis sykkelshorts under!!!) Den eine mannen grip tak under skjørtet, og roper perversiteter selvfølgelig. Eg snur meg og gir han et sint fjes, for eg blei jo sjokka, og kompisane berre ler og ropar dei og. Klappar kompisen på skuldra og greier!! Så, dersom kompisane hadde sagt, «ukuul oppførsel», så kanskje?
Håpe noken av gutta her kjenne seg igjen og kan kommentere?

Heldigvis hadde hun sykkelshorts under, sier hun. Gosh, kanskje lensmannen er inne på noe, fordi han faktisk hører på jenter der ute som har erfaringer.

Mens hun gjør det, så kan samfunnet jobbe videre med å oppdra menn til å slutte å presse seg til sex i forskjellige sammenhenger.

Det er lov å ha to tanker i hodet samtidig, kjære feminister.

Prøv å ikke slå den åpne døra i ansiktet på lensmannen og andre som bare prøver å hjelpe.

hits