To historier om "private bilder"

Håndballspilleren Nora Mørk er siste kjendis som har blitt offer for spredning av intime privatbilder fra sin mobil. Saken har fått bred omtale, og Mørk får sympati og støtte fra mange. Mørk har ikke vært gjenstand for kritiske bemerkninger fra pressen.

SV-er Andreas C. Halse har allerede rukket å skreve en kronikk i VG om saken, der han skriver blant annet:

Det krever at vi ikke spør ofre hvorfor de tok bilder eller hvordan de kunne være så dumme å la seg filme sammen med kjæresten. Vi spør tross alt ikke folk ut om alarmsystem eller antall låser på inngangsdøra etter innbrudd og vi spør ikke ofre for blind vold om ikke det er slik at de har et provoserende uttrykk i ansiktet. 

La oss bare hoppe over den falske påstanden om at ingen forventer at folk sikrer boligen sin mot innbrudd, og at det ikke er vanlig å spørre menn som blir utsatt for blind vold hvorvidt de bidro til det selv. (Jeg har selv blitt utsatt for blind vold flere ganger, og har flere ganger fått spørsmål om ikke jeg hadde skyld i det.)

Er det slik at vi ikke skal snakke om hvorvidt folk tar slike bilder/videoer, eller oppbevarer dem på mobilen sin?

Vi spoler tilbake til 2006, før iPhone, SnapChat, og hacking av kjendisers mobiltelefoner var blitt vanlig. 

Fredag 27. oktober 2006 får veldig mange rundt om i Norge en e-post med intime bilder av Kåre Conradi.

Samme kveld skriver Dagens Perspektiv (Ukeavisen Ledelse) følgende:

HAN BURDE KANSKJE tenkt seg om, Kåre Conradi, før han tok bildene. Men han visste jo ikke at mobiltelefonen ville bli stjålet. Nå er bildene der, i min og din e-postkasse.

P4 omtalte saken slik: - Nakenbildene er bra for paret.

Side2 kjørte på med "Suksess etter MMS-flause" og "Lag din egen pornofilm" i kjølvannet av hendelsen.

Pressedekningen ellers var ikke i nærheten av så sympatisk som den er for Nora Mørk.

Ordet "overgrep" ble aldri brukt av pressen i sammenheng med saken om Conradi. Og i motsetning til omtalen av Nora Mørks "private bilder" ble Conradis bilder konsekvent omtalt som "nakenbilder". Er ikke det litt rart?

Jeg husker da dette skjedde. Sympati for Kåre Conradi sto ikke høyt på himmelen, men heller skadefryd. "Alle" sendte bildene rundt og lo av dem, de ble gladelig delt rundt via e-post av svært mange. Man synes at dette var artig.

Her vil jeg selv komme med en beklagelse til Conradi:

11 år siden var jeg ikke like klok som jeg er i dag, og jeg møtte deg ute på byen etter dette skjedde, hvor jeg benyttet anledningen til å komme med en bemerkning om bildene. Jeg ville nok ikke gjort det dersom jeg var edru, men det er ingen unnskyldning. Det beklager jeg, det var ufint og upassende.

Spoler vi frem til i går, tok jeg opp temaet nakenbilder, risiko og nytte på Twitter. Jeg poengterte at den eneste sikre måten å unngå å få slike bilder spredt, er å la være å ta dem. 

"Han burde kanskje tenkt seg om" sa de om Conradi; jeg sa at Mørk kunne ha unngått dette dersom hun ikke hadde tatt disse bildene (eller i det minste oppbevart dem på mobilen sin etterpå).

Det er en vesensforskjell her, mellom å komme med en anklagende tone, og å understreke en banal sannhet om en kjent risiko.

Det pågår nå en kamp fra politisk korrekt side, fra hobbyfeminister, om å angripe alle som går inn på temaet risiko og IT-sikkerhet i sammenheng med slike bilder. Dersom du nevner at dette er risikoatferd - som det jo beviselig og ettertrykkelig er - blir du anklagd for å "legge skyld på offeret".

Generasjon Meg har flyttet fokus vekk fra selvransakelse, selvrefleksjon og det å evaluere egne handlinger. Å evaluere hva en selv velger å gjøre, hva en selv prioriterer i livet, er ingen innrømmelse av skyld eller ansvar for kriminelle handlinger man blir rammet av, men Generasjon Meg har gjort det til det. En skal ikke stille kritiske spørsmål ved folks selvrealisering.

Hvis jeg sier at du ikke må gi passordet til Facebook-profilen din til noen, fordi det kan komme på avveie og misbrukes, så er det ingen som reagerer negativt på det; det er en selvfølge at man ikke skal gjøre det.

Sier man derimot at man ikke burde gi nakenbilder til andre, hagler det med beskyldninger om moralisering og skyldoverføring. Dette til tross for at det er mye farligere og mer risikabelt å gjøre sistnevnte enn førstnevnte.

Forskjellen mellom dem er selvsagt at ganske få ser nytteverdien av å gi Facebook-passordet til noen andre. Det er dog en subjektiv vurdering om nytteverdi, prinsipielt er det en risikabel ting å gjøre i begge tilfeller. Vi er altså mer villig til å se gjennom fingrene om risiko dersom det finnes en gulrot på andre siden. 

Du kan endre passordet ditt på Facebook, du kan gjenopprette kontroll over kontoen din, om uhellet skulle være ute.

Du kan derimot ikke gjenopprette kontrollen over nakenbilder av deg, dersom du har gitt de til noen andre. Bildene kan spres på sekunder, til uendelig mange, og det vil aldri bli borte hvis de som får tak i dem ønsker å påføre deg dette.

Likevel så mener mange der ute at å i det hele tatt snakke om vurderingen "bør jeg ta disse bildene og ha de på mobilen min" skal være tabu, at det skal anses som en forlengelse av overgrep, at det er skyldpåføring. "Bør jeg gi passordet mitt til noen" vil ikke føre til det samme, selv om det faktisk er mindre risikabelt mht. konsekvenser det kan gi. Hvorfor det?

Nytten av slike bilder er særdeles kortvarig; risikoen de utgjør kan leve livet ut, og som i Nora Mørks tilfelle, risikerer man å få hele livet vendt opp ned, i uendelig tid fremover. De bildene blir aldri borte, hun må rett og slett lære seg å leve med at hun ikke har kontroll på dem, en psykologisk belastende og krevende oppgave.

De av oss som kjenner til IT-sikkerhet vet at å ha slikt materiale liggende på mobilen rett og slett ikke er verdt den risikoen. De overhengende konsekvensene er for store til at den kortvarige gleden de gir kan saklig forsvares.

Det innebærer en regulering av lystfunksjonen i hjernen, å si nei til et pirrende ønske fra en selv eller en man vil dele det med; det er vanskelig å si nei, så vi vil helst slippe.

Den vurderingen, om man skal regulere egen atferd for å fjerne risiko, må selvsagt hver og en ta selv; oss fagkyndige kommer bare med opplyste, erfarne, velmente råd.

Det er mitt anliggende: å gjøre folk bevisst på at de faktisk må ta den vurderingen og ikke tenke at det ikke er en risiko overhodet. Mange synes å være fullstendig likegyldige til eller uvitende om risikoen det utgjør.

Risiko finnes overalt.

Det er risiko forbundet med å kjøre bilen til jobb, å ta toget til byen, å sykle på gaten, men vi er avhengig av å komme oss på jobb eller skole for å tjene penger til livets opphold, og risikoen er ganske lav, så den velger vi å ta. Noen av oss kjører defensivt i trafikken, vel vitende om at vi ikke bør stole på at alle andre kjører eksemplarisk - for det gjør de nemlig ikke.

Vi utsetter oss for risiko når vi spiser visse typer mat, men den er i Norge ganske lav, så vi tenker at nytelsen av maten er verdt risikoen. Dessuten har vi Mattilsynet og andre som hele tiden regulerer at det skal gå bra. Likevel er det mange som velger å avstå visse typer mat, nettopp pga. en oppfattet risiko. Pressen har stadig oppslag om å være på vakt i utlandet mht. mat - uten at noen anklager dem for å legge skyld på offeret for matforgiftning.

Mange deler bilder av barna sine i sosiale medier, enten offentlig eller bare til kjente og kjære; det er også en risiko. Våre venner kan få kontoene sine hacket og uvedkommende får da tilgang til bildene av barna dine. Likevel velger mange å ta den risikoen fordi de mener nytten av å dele med vennene sine er verdt det.

Dog er det ingen fare forbundet med å bemerke til folk at de bør være forsiktig med å legge ut bilder av barna sine på nettet. Av en eller annen grunn fører ikke det til anklager om å "legge skyld på offeret" og lignende, til tross for at de legger ut bilder av andre enn seg selv, altså utsetter noen andre for en risiko.

Vi gjør risikovurderinger dagen lang, det er en menneskelig oppgave.

Vanligvis møtes man ikke med anklager om å "skylde på offeret" når man påpeker hverdagslige risikoer og at man bør være dem bevisst, og benytte tiltak for å begrense konsekvensene av dem. 

Hvorfor kommer disse beskyldningene om skyldpåføring bare når temaet er forbundet med kvinner og sex?

Dersom vi slutter å gjøre risikovurderinger (av ideologiske årsaker), fordi det er mer beleilig å tenke at det er andres ansvar å ikke forgripe seg på oss, er vi også helt avhengig av at de faktisk tar det ansvaret.

En mann i Nord-Norge tok ikke det ansvaret; han stjal bildene til Mørk og lekket de, et overgrep mot henne og hennes privatliv.

"Han burde tenkt seg om" sa man til Conradi. Hvis man nå sier det motsatte til Mørk, at man ikke skal måtte tenke seg om i det hele tatt, bidrar man til en falsk trygghet som kommer til å skape enda flere ødelagte liv.

Budskapet som nå spres, når det er en kvinne som utsettes for dette, er altså at man selv aldri skal måtte vurdere hvorvidt noe en gjør er utrygt eller risikabelt.

Når en mann gjør det, så var han dum og burde skjønt bedre, og forresten, her, se på bildene, haha.

Hvordan mottas dette budskapet blant unge jenter rundt om i landet?

Jo, det bidrar til en normalisering av å gjøre dette her, å skape et inntrykk av at det er forventet av dem at de skal drive med denne aktiviteten.

Ikke tenk på konsekvensene det kan få, det er ikke ditt ansvar, er budskapet til Halse, og svært mange andre i kjølvannet av Mørk-saken.

Unge jenter blir i dag presset til å sende nakenbilder til gutter på skolen for å opprettholde sin status, av både gutter og jenter.

De får ikke høre at de ikke burde sende slike bilder, fordi det anklages for å være "moralisering" og "skyldoverføring" - fremfor et fullstendig saklig og viktig råd.

Jenter hører nå i pressen at Mørk har blitt utsatt for et overgrep, og at det bare er overgriperen som må tenke seg om.

Signalet blir dermed: kjør på med nakenbilder, ikke tenk på risikoen det utgjør, det fulle og hele ansvaret ligger på noen andre.

Konsekvensen av dette blir at flere og flere blir utsatt for å få livene sine ødelagt. Ingen tør å utfordre folks lyster - da er man kjip, kjedelig, og verre. Høres det kjent ut? Ja, det er akkurat det som sies i skolegården til jenter som ikke vil sende nakenbilder.

De som stjeler og lekker bilder vet at det er galt, at det er ulovlig, at de egentlig ikke burde gjøre det. De styres av de samme impulsene som de som tar bildene: lyst.

Å øke strafferammene, å "si fra", å "ta avstand", kan ikke endre menneskers iboende lyster. Uønsket atferd blir ikke borte dersom det blir ulovlig, tabu, eller dårlig ansett. I noen tilfeller skaper det en motsatt effekt; man skader de man tror man hjelper.

Det er virkeligheten; den er rå og utilgivende.

Teknologi er en etisk utfordring, fordi det gjør det umulige mulig. Folk løper i flokk om å ta i bruk teknologi uten å spørre seg selv om de egentlig burde gjøre det, bare fordi det er mulig. Lysten har pedalen i bånn, og det er bare det kjipe "politiet" som prøver å stå i veien.

Tankeløs omgang med teknologi har åpnet en Pandoras eske for kriminelle, for det er mange som ikke orker å tenke på risikoen. Kan vi ikke bare få bruke ting uten å tenke oss om? spør de, mens de kriminelle nikker.

Ta risikovurderingen, ikke gjør deg avhengig av at kriminelle tar ansvar for å ikke være kriminelle.

Jeg vil i tillegg oppfordre de som er glad i noen om å be dem ikke sende nakenbilder.

Det er ingen skam å innrømme at man ikke har full kontroll over teknologi, at man ikke har full kontroll på ytre omstendigheter som kan ramme seg selv og andre - det er en fornuftig realitetsorientering.

Dette handler ikke om moral, men sikkerhet og risiko.

Det er ingen skam å ikke bidra til et press om at man ta risikoen det er å ta, sende eller lagre slike bilder.

Da vil du aldri oppleve den urettferdige skammen Nora Mørk opplever i dag, påført av en overgriper hun ikke hadde kontroll over.

Den eneste kostnaden for å slippe, er å ikke oppleve den pirrende opplevelsen nakenbilder gir, som du antageligvis gikk foruten for bare noen år siden.

Du bestemmer selv hva du synes er viktigst, men det innebærer å bestemme bevisst.


En leser gjør meg oppmerksom på denne saken fra 2008, der komikeren Sigrid Bonde Tusvik viste et av Kåre Conradis nakenbilder på et NRK-program, noe NRKs juridiske avdeling avklarte og godkjente på forhånd. Hun brukte også det velkjente bildet av Rune Rudberg som kom på avveie.

Vi kommer vel neppe til å se Nora Mørks bilder brukt i et NRK-program.

I går så jeg Tusvik snakke på Dagsnytt 18 om seksuell trakassering i mediebransjen og arbeidslivet generelt.

Jaja.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits